Huset i ryggsekken
Min første natt med huset i ryggsekken var i et pyramidetelt uten bunn på Totenåsen på slutten av 1940-tallet. Jeg hadde akkurat begynt på tenårene og var på tur med Oterpatruljen i 3. Skreia. I dag er det nok ikke få som tviler på at man kan overleve en regnværsnatt i et telt av bomullsduk, til og med uten bunn … Da vi drøftet vindtøy, var vi inne på fordelene som vindtett stoff av langfibret bomull byr på sammenlignet med syntetfiberduk. Det er pustende og vindtett. Brukt som teltduk er bomullsstoff også vanntett – så lenge vi ikke berører duken når den er våt. Dette er enestående fordeler for teltboere på både sommer-og vinterføre. Vi unngår drypp av kondensvann ned på soveposen ved det minste støt mot stenger eller duk. Forklaringen på at en duk som blir våt når det regner, ikke slipper vannet igjennom, er nettopp at duken blir våt når det regner.
Trådene trutner, og duken blir tett. Det gjør også at duken krymper i regnvær. Følgen er at teltduken strammer seg. Det gir bomullsduk også det fortrinnet fremfor teltduk av syntetvev at den ikke blafrer når det regner og blåser. Og det er jo en utbredt værtype i den norske fjellheimen. Derfor har bomull heller ikke gått ut på dato til bruk i lavvoer i samisk tradisjon og i militære telt. Men hvordan kan det da ha seg at vi i dag må lete forgjeves i norske sportsforretninger etter bomullstelt for det lille turfølget?
Jeg må vel ta noe av skylden. Meg bekjent var det jeg som konstruerte det første teltet av syntetfiberstoff i Europa til ekspedisjonen til Tirich Mir i 1964. Deltakerne var mine kamerater fra Tindegruppa ved NTH i Trondheim, med den klatrende filosofiprofessoren Arne Næss som gallionsfigur. Jeg skulle også ha vært med, men ble hjemme av hensyn til min karriere som forsker i biokjemi. Jeg bidro imidlertid til å utruste ekspedisjonen med innovasjoner og nyskapninger. I beste sivilingeniørstil tenkte jeg at teltene i høydeleirene måtte gjøres så lette som mulig. Vidunderstoffet nylon hadde kommet til Norge og var i bruk blant annet i siste mote i herreskjorter. Da jeg oppdaget at den amerikanske ekspedisjonen til verdens høyeste fjell i 1963 hadde glinsende, oransje nylontelt, gjaldt det bare å få tak den riktige duken. Byens egen teltfabrikant – Helsport – ordnet opp, og ekspedisjonen kunne reise av gårde med vinrøde nylontelt i lettvektsklassen, med tversgående møneås som verden til da ikke hadde sett maken til. Jeg var klar over at nylonduken ikke pustet, og laget et arrangement med et ventilasjonsrør. I det ørkenaktige klimaet med steikhete morgener lengst vest i Himalayas fjellheim var mine kamerater fornøyde med høydeteltene.
Annerledes ble det da de andre norske teltfabrikantene fulgte etter med telt i syntetfiber til bruk i Norge. Kondensproblemet og blafringen i duken ble imidlertid stilletiende tolerert som prisen for å få et lettere telt med vanntett bunn. Da fabrikantene først hadde tatt skrittet bort fra naturens fibere, gikk det som med skifabrikantene etter Falun i 1974. Med polymerer fra kjemibedrifter kunne man greie seg uten kjennerne av naturens hemmeligheter, samtidig som man var uavhengig av naturens luner i skoger og bomullsåkre. Syntetfiberprodukter av alle slag kan leveres etter spesifikasjoner og kontrolleres i laboratorier. Produksjonskostnadene går ned i alle ledd. Flere får råd til å skaffe seg siste modell. Salgsvolumene øker. Dermed øker også budsjettene til markedsføringen som bestyrker kundenes følelse av å følge med tiden (les: motene).
Med tilgang på stadig nye syntetfibermaterialer blir naturens fibere stadig mer eksklusive. Bare de som har glede av kvalitetsgjenstander som kyndige håndverkere har skapt på en naturvennlig måte, er i lengden villige til å betale summen slik brukskunst må koste.
I Norge er det jo for tiden mange som har så god økonomi at de kunne bidra til å holde håndverkstradisjonene i hevd. For dem som har et trangere budsjett, er muligheten der til å øve nevenyttigheten og lage eget utstyr. I 1970-årene og frem til årtusenskiftet var dette innslag i flere av studiene for vegledere i friluftsliv – blant annet ved Høgfjellsskolen. Ved sjøen har vi for øvrig sett en gledelig utvikling for tradisjonelle bruksbåter og båtkultur. Det bør inspirere til å ta et tak også for friluftslivet på land, til den frie naturens beste.
Hva kan vi lære av teltboende kulturer? Mange generasjoners erfaring i fire av fem verdensdeler burde være bekreftelse nok på at naturfiber er hensiktsmessig til teltduk. Samer på Nordkalotten, mongoler i Asia, beduiner i Afrika og indianere i Nord-Amerika kan alle slutte seg til dette. Kjegleformen en utbredt utforming av teltene i naturnære kulturer. Kjente eksempel er samenes lavvo og nordamerikanske indianeres tipi. Den mongolske jurt utnytter plassen bedre i et kjegleformet telt med høye, loddrette vegger og liten takvinkel. Da fritidssysler i fri natur etter hvert ble mer vanlig i Europa, var det helst husteltformen med langsgående møne som kom i bruk, men pyramideformen hadde også sine tilhengere. Med slik utforming går det med mye duk for å få til et romslig telt. Det var derfor Tirich Mir-teltene hadde tversgående møneås.
Etter å ha fundert på hvordan forholdet mellom antall kvadratmeter duk i teltet og den innvendige plassen kunne bedres, så jeg for meg et telt med buede stenger. Det ville gi bedre plass, samtidig som det ville gå med mindre duk, noe som igjen ville si lettere telt.
På slutten av 1960-tallet var glassfiber et vanlig materiale i fiskestenger. Det ble en aha-opplevelse som førte til at produsenten Helsport igjen flyttet grenser i 1969 med utformingen av et tomannstelt med to parallelle, langsgående glassfiberstenger. Til ferden til Tseringma i 1971 – et hellig fjell på grensen mellom Nepal og Tibet som rager mer enn 7000 meter over havet – modifiserte jeg teltet med pustende bomullsduk i taket . Utover i 1970-årene fortsatte utviklingen av telt med glassfiberbuer. Neste stadium var tunnelteltene med tversgående buer, og deretter kuppelteltene. I dag kan man velge og vrake i telt med buer av ulike materialer i alle mulige retninger. Så lenge ikke en stang ryker og lager en flenge i duken, kan jeg være med på at kuppelformen overgår kjegle- eller pyramideformen. Jeg sover best med en stang av stål i et telt med kjegle- eller asymmetrisk pyramideform. Lykke til på jakten etter teltet som gjør at du kan se frem til en god natt når det blir alvor!
Valg av teltplass krever omtanke! I skogstrakter er det mest praktiske hensyn som teller: om det er vann i nærheten, om vi unngår at teltet blir stående i en vanndam i regnvær, om det som vokser og gror rundt oss tåler tråkk, osv. Men vi kan komme ille ut dersom vi slår oss til i ly av tungt nedsnødde trær, eller dersom vi om sommeren utsetter oss for lynnedslag med en teltplass under høye trær, eller på en utsatt høyde. Over skoggrensen blir listen over faremomentene lengre: Ligger leirplassen sikkert med tanke på lynnedslag, stein-sprang og snøskred?
Om det ikke er livet om å gjøre, så har det ellers mye å si for trivselen og bruk av brennstoff hvorvidt leirplassen ligger utsatt til for sno i et elve- eller bekkefar. Vær oppmerksom på at kaldraset ned fjellsidene ikke bare gjør det surt i trange dalfører, men at kaldluften danner kaldluftsjøer akkurat som vannet. I norske fjellbygder hørte det til barnelærdommen at gårdene ble anlagt oppe i dalsidene. På en togreise i Gudbrandsdalen får vi god tid til å studere hvordan fortroligheten med fri natur har vært avgjørende for plasseringen av husene. Det var viktigere at våningshuset lå over kaldluftsjøen, enn at høyet kunne seile ned mot en låve i dalbunnen.
En av de mange følgene av klimaendringene er faren for regnskyll som kan åpne nye bekkefar. Vinterstid hører det også med å vurdere hva sterk vind og løssnø kan føre til. Et eksempel på det er et turfølge som uforvarende valgte en teltplass hvor teltet i nattens løp ble begravet i en snøfonn. I kapittelet om snøkjennskap (se kapittel 8) var vi inne på at en snøfonn blir dannet bak en hindring som bremser ned vinden, slik at den mister evnen til å slepe med seg snø.
For snart tretti år siden våknet jeg en vinternatt i Telemarks fjellverden i et telt med en følelse av å være innestengt. Jeg måtte ta i for å bryte meg løs fra snømasser som hadde lagt seg over meg. Hvordan i all verden kunne dette ha skjedd? Da vi lette etter leirplass om ettermiddagen, tok det en stund før vi kom til enighet om hvor våre tre telt skulle stå. Det blåste friskt, og et flertall ville legge seg bak en fjellkam. Jeg sto fast ved at vi burde velge en åpen slette, slik at vinden fikk komme til og holde teltet fritt for snø. Innvendingen mot å sette teltene så åpent til var at de ikke ville holde stand mot vinden. Dersom vi skulle velge den åpne sletten, mente flere at vi måtte bygge en høy lemur tett inntil teltene. Jeg pekte da på at vi måtte ut om natten og befri teltet for snø som samlet seg på duken. Som kompromiss foreslo jeg å bygge en lav lemur med så stor avstand til teltene at vinden slapp snøen og dannet en snøfonn før den nådde teltet – en metode som er kjent fra bilveger og jernbaner. Kompromissforslaget gikk igjennom. Vi innrettet oss som avtalt og krøp i posene. Da jeg våknet i snøens kalde favntak, kunne jeg ikke med min beste vilje skjønne hvordan det hadde skjedd.
Ettersom jeg måtte klyve over mine to teltkamerater, gjorde jeg forsiktige antydninger til at den som var nærmest utgangen, kunne ordne opp. Ingen reaksjon. Jeg kledde meg etter været og kom meg ut uten at noen lot til å merke det. Jeg kom meg inn igjen, kledde av meg og kom meg i soveposen igjen. Det var fortsatt ikke noen reaksjon fra de andre. Fortsatt tenker jeg med skrekk og gru på hvor galt dette kunne ha gått. Det er en god egenskap å kunne sove godt – men ikke for godt når man ikke sover i sin egen seng. Hva var så forklaringen på mysteriet? Neste morgen kom det frem at noen av guttene hadde oppfattet at de tre jentene som hadde ønsket å bo sammen, var redde for at teltet deres ikke skulle tåle vinden. Kavalerer som de var, bygget de en solid lemur tett inntil teltet. Tilfeldigvis lå dette teltet slik til i forhold til vårt at vinden slapp taket i den finkornede snøen over vårt telt. Det skal mye til for at denne historien gjentar seg, men den spissformulerer hva vi må ha i tankene når vi slår leir vinterstid. Femti år med egne og andres vintererfaring har ikke rokket ved at jeg velger en fri flate for teltet. Et fjelltelt skal tåle storm i kastene, og jeg holder som sagt på et telt med kjegle- eller pyramideform og en stang av stål . Til vinterbruk er det ellers viktig at teltet har loddrette vegger som er høye nok til at snø som sklir av duken i vindstille vær, ikke tynger ned duken og stjeler plass fra innbyggerne.
Vi lar fremherskende vindretning bestemme hvordan vi orienterer teltet på leirplassen. Det er selvsagt lite hensiktsmessig å la inngangen vende mot vinden. For kjegleformede telt utgjør det ellers ingen forskjell hvordan vi snur og vender på det, mens det er vanskeligere å finne en ideell plassering av et tunneltelt. Reiser vi det med lengdeaksen i vindretningen, vokser den motsatte enden til spinnakerform. Det er imidlertid lett og tilrådelig å eksperimentere med plasseringen av telt med selvbærende konstruksjon. Vel så vesentlig som orienteringen av teltet er forankringen. Du har mye igjen for å sørge for at alle teltpluggene sitter solid – og at de skråner i riktig retning. Får du ikke plassert alle pluggene skikkelig, kan det straffe seg ved at du må ut i regn og blåst for å rette opp fadesen. Vanligvis er det nok av stein å hjelpe seg med i Norge. Over skoggrensen bør du også ta den tid som trengs for å finne forankring til alle bardunene. Et telt uten bunn bør ha «gresskant» til å legge steiner tett i tett på. På den måten kan vi hindre at vinden får trenge inn i teltet og løfte det. Steinene gir også en solid forankring.
Rigging av telt vinterstid er for de viderekomne. Det er nærliggende å gi seg til å grave ut en tomt, slik som man gjør for et hus. Det kan vi komme til å angre på dersom vinden har løssnø å fare med. Den som er fortrolig med snøen, vet råd. Avhengig av snøforholdene tråkker vi leirplassen med eller uten ski. Når kald løssnø får ligge en stund, blir den som kjent et fast gulv. I våt snø er gulvet straks brukbart. En flat snøfonn er også fristende, men med vind følger jo mer finkornet snø. Greier vi å få til et fast gulv, kan vi ganske enkelt bruke sommerplugger. Klaffer ikke det, kan vi bruke ski og staver. Det er upraktisk dersom vi akter å bli boende noen dager. Da kan vi hjelpe oss med grener som vi har sanket undervegs, eller treplugger som vi har med hjemmefra.
En vinter for lenge siden, da den beryktede kakelinna ved juletider hadde tæret hardt på snødekket, og januar fortsatt var en kald måned, var telt den eneste måten å søke nattely på for kadetter på kurs i Hemsedal. Men hva gjør vi når landskapet er dekket av et tykt islag, og snødekket er luftig dunsnø? Ikke var det hold i snøen, og ikke var det feste for teltpluggene.
Ettersom snøkjennskap var et viktig innslag i denne kursserien, som fortsatt er i gang etter 49 år, kom vi til at vi kunne lage flaksnø. Jeg foreslo å feste bardunene i skiene og skuffe snø over etter samme mønster som for snøhaugigloer. Men vi kunne jo ikke grave ned skiene, lød innvendingen. Etter en halv times tid fant vi ut at vi var i en nødssituasjon, og at vi derfor kunne bryte reglene. Denne historien gir oss altså et hint om hvor viktig det er å gi Askeladden i oss anledning til å utfolde seg. Men da må vi være til stede undervegs.
Som vi reder, så ligger vi. Da passer det å begynne med underlaget. Det skal bli prikken over i-en i arbeidet for sikkert og trivelig leirliv. Da skumplastmattene kom på markedet, var det disse «oljeflakene» som var løsningen. Det er enda et eksempel på hvordan vi lar oss blende av det nye og moderne. Men det hjelper lite med en god sovepose når isolasjonen mot snø er så dårlig. Som om ikke det var nok, er slike matter også harde å ligge på. Resultatet er at vi våkner mange ganger i løpet av natten fordi vi ligger så ubekvemt. Den som fortsatt holder på skumplast, bør i så tilfelle gjøre det fordi det ellers blir problemavfall. Nå er tilbudet av myke underlag mangfoldig, og noen luftmadrasser har også fyllstoff som gjør at isolasjonen mot bakken er god. Vi kan for øvrig spare mange penger ved å legge tørre klær under soveposen i stedet for underlag med dyrt fyllmateriale. Ellers gjelder jo det samme i telt om vinteren som i snøbivuakkene: Børst bort snø! Et telt bør ha et fortelt hvor vi kvitter oss med snøen. I barmarksperioden kan vi bruke forteltet til å kle av oss vått tøy, henge det opp og ta på oss det tørre skiftet. Men før vi kommer så langt, er det praktisk å ha vann nok for kvelden og frokosten. God natt!