Opphavsmannen til tradisjonen bak friluftsliv som dannelsesreise er den sveitsiske filosofen og vandreren Jean-Jacques Rousseau (1712–1778).

Om kunsten å vandre skriver han: «For meg finnes det bare én mer tiltalende måte å ferdes på enn til hest: Vandring til fots. Man bryter opp, når det passer en, man bestemmer selv, når man vil ta en rast, man anstrenger seg så mye eller så lite som man vil.

Man ser seg om over alt; man vender seg til høyre, til venstre, man innlater seg på alt som er gledelig, man nyter enhver utsikt. Får jeg øye på en elv, følger jeg den; en tett skog rusler jeg i dens skygge; en grotte, så besøker jeg den; et steinbrudd, undersøker jeg mineralene.

Der hvor jeg liker meg, der slår jeg meg til. Så snart jeg kjeder meg, drar jeg videre. Jeg er hverken avhengig av hest eller postvogn. Jeg trenger ikke tilrettelagte ferdselsveger eller bekvemme landeveier. Jeg kommer frem over alt, hvor et menneske kan ta seg frem, ser alt som et menneske formår; og fordi jeg bare er avhengig av meg selv, nyter jeg all den frihet som et menneske kan ha glede av.» ⁽²⁾

Begeistringen for friluftsliv i Norge er enestående. Gjentatte spørreundersøkelser i løpet av de siste tyve årene viser at 9 av 10 av oss driver friluftsliv. Av svarene som blir oppgitt, ser vi at folk skiller mellom idrettslige aktiviteter og friluftsliv. Fri natur er noe mer enn trimrom eller arena: 1 av 2 søker «naturens mystikk», mens hele 9 av 10 verdsetter stillheten i fri natur ⁽³⁾.

Siden 1971 har 5 norske regjeringer brukt tid og penger på å utforme spesialanalyser og stortingsmeldinger om hva de vil utrette for friluftslivet. Mens denne boken blir til, er en sjette regjering i gang med å formulere sin friluftslivspolitikk. Med så mange nyrike nordmenn som tilbringer fritiden i naturen, blir det økologiske fotavtrykket raskt større. I en tid med verdensomspennende kriser blir det derfor viktig å avklare hva det folkekjære ordet friluftsliv står for, slik at de kommersielle interessene og de politiske virkemidlene ikke blir en stadig større del av klimaproblemene – men bidrar til løsningene. Før vi går i gang med de praktiske rådene, inviterer jeg til innsyn i hvordan jeg fikk interesse for friluftslivets tradisjonsbundne egenart i annerledeslandet Norge, og hvorfor våre nedarvede friluftsverdier ikke har gått ut på dato.

Hva jeg lærte i livets bratte skole

Høsten 1958 satte jeg meg på toget på en liten stasjon på Skreiabanen (senere nedlagt) med forbindelse til Oslo med Gjøvikbanen. I lommen hadde jeg et billetthefte som viste at endestasjonen het Hannover Hbf. Jeg var rustet for langtur med koffert og ryggsekk. I kofferten hadde jeg bukser med press, hvite skjorter, slips og jakke. I ryggsekken hadde jeg turutstyr: ullundertøy, gabardinnikkers, strømper med selbumønster og fjellanorakk. I to år hadde jeg reist like tungt lastet nordover til Trondheim til studier ved Norges tekniske høgskole (NTH). Når det nå bar sørover, var det ikke fordi jeg hadde gitt opp sivilingeniørstudiene, men fordi jeg var den utvalgte til ett års stipend ved en teknisk høgskole i Tyskland.

I søknaden om stipendet hadde jeg lagt ut om mine språkkunnskaper og interesse for kjemifaget – min studieretning på NTH. Mitt egentlige motiv holdt jeg for meg selv: Jeg ville bli tindebestiger! Jeg hadde forstått at man ikke kunne lese seg til kyndighet i denne bratte landskapskunsten. Jeg måtte «gå i lære». Da passet det utmerket at det eneste utenlandsstipendet for NTH-studenter på denne tiden førte nettopp til Tyskland.

Hvordan kunne det ha seg at en bondestudent fra Mjøsbygdene, som var kommet godt i gang med ettertraktede studier innefor en av tidens høystatusprofesjoner, kom på noe så avsindig som å bruke ett år av livet til å lære seg kunsten å ferdes i stupene? Jeg hadde vokst opp med klatring i trær, vågal skihopping og utforsking av bratte «åskamper» på Totenåsen. Fra Tjuvåsen – svimlende 812 meter over havet – kunne jeg på klare høstdager se nordvestover til snødekkede tinder i Jotunheimen. Det ga drømmene næring.

Hjemme i stuene hang det dessuten bilder som min far hadde tatt fra denne drømmeverdenen. Når far og mor kom brune hjem i shorts fra fotturer etter slåttonna – egentlig en litt uvanlig fritidssyssel for bondestanden i 1940-årene – vanket det beretninger om Glittertind, Fannaråken, Storronden og Snøhetta. Det hendte også at far fortalte om synet av den tinden som raget høyest i anseelse den gangen: «Storen». Store Skagastølstind (2405 m) var ikke Norges høyeste fjell, men i norske tindebestigeres verden var det ifølge fars skildringer ingen over og ingen ved siden.

Etter flittige år på Eidsvoll landsgymnas fikk jeg som påskjønnelse for mine prestasjoner ved eksamensbordet penger av far og mor til min første fottur. Ferden gikk fra Skåbu i Gudbrandsdalen gjennom Jotunheimen, fortsatte ned til Årdal, og etter en inntrykksfull fergetur på Sognefjorden bar det opp den ville Aurlandsdalen og videre til Finse. Endelig fikk jeg selv besøke Glittertind (2465 m) og Fannaråken (2068 m) – til og med i tau over Fannaråkbreen. Og på en sjelden solskinnsdag kunne jeg til og med beundre «Storen». Slik gikk det til at jeg sommeren 1955 utvidet mitt barndoms univers av vannskapet Mjøsa og landskapet Totenåsen med en fengslende fjellverden av tinder og breer. Min fascinasjon for tindefriluftslivet ble ikke minst styrket av beskrivelser jeg kom over fra legendariske skikkelser som førstebestigeren av «Storen», William Cecil Slingsby, som søkte «mystery and romance». Den norske filosofen Peter Wessel Zapffe beskrev tindebestigning som «menneskekrypets møte med vredesrynkerne i Jordens ansikt», mens Arne Næss erklærte at «tindebestigning er mer enn en ateistisk turning på Guds apparater».

I min læretid i klatreøvelsesfeltene i sykkelavstand fra Hannover, og på vårvinteren på alpine ski i Syd-Tirols Dolomittene, støtte jeg på noen av tidens mestere i stupene og i (alpine) skibestigninger. Da jeg vendte tilbake til NTH i 1959, anså jeg meg som moden for å ta initiativet til Norges første åpne tindefriluftslivsgruppe: Tindegruppa ved NTH ⁽⁴⁾. Sammen med et par kamerater med erfaring fra alpin klatring, og ivrige begynnere, utviklet vi oss i løpet av fem år så mye at fire fra gruppen, med filosofiprofessoren Arne Næss som gallionsfigur, gjorde en ny rute opp den himmelhøye vestveggen på Tirich Mir (7692 m).

Jeg nøyde meg, etter moden overveielse av hensyn til min forskerkarriere i biokjemi, med å konstruere nytt utstyr for ekspedisjonen – blant annet verdens første anatomiske ryggsekk ⁽⁵⁾. Høsten 1966 sa jeg imidlertid farvel til naturvitenskapen. Jeg gjorde drøm til virkelighet ved å starte en kursvirksomhet på heltid, som etter hvert ble kjent som Norges Høgfjellsskole. Ideen var å komme alle dem i møte som på den tiden ikke hadde anledning til å reise utenlands for å lære å ferdes på breer og i stup. Min baktanke med kursene ⁽⁶⁾ var imidlertid å vinne venner som ønsket å forsvare naturen mot kraftutbyggingen som under gjenreisningen etter annen verdenskrig hadde omgjort så mye norsk fjellnatur til Apparatenlandschaft (Peter Wessel Zapffes bildeskapende uttr ykk i en av hans mange ironisk/ kritiske innlegg mot de mange, brutale inngrepene i den norske fjellverdenen).

Om min veg til friluftsliv på heltid

Det var altså snø, is og fjell som brakte meg inn i fjellheimen. Men fordi jeg snart innså at vi med disse kursene kunne vekke begeistring for fri natur hos bare et fåtall, tok jeg sikte på å tilby kurs til lærere og ledere. Allerede den første sommeren fikk vi et (fredelig!) oppdrag fra Hærens Krigsskole, som ville gjøre offiserene lendegående der landet sto på høykant. Året etter åpnet den nyetablerte Norges idrettshøgskole (NIH) for ukelange kurs i den nordiske måten å fer-des i fjellet på vinterstid. Før vi visste ordet av det, gikk det slag i slag med kurs fra nyttår til påske. En del av forklaringen er påsken 1967, som har gått over i historien som «ulykkespåsken». 16 mennesker omkom i ulike fjellområder i Norge ⁽⁷⁾. På den mest brutale måte ble det tydelig for enhver at det å være fjellvant ikke lenger var noe vi fikk inn med morsmelken. Som den eneste profesjonelle institusjonen på feltet fikk Høgfjellsskolen en strøm av oppdrag fra frivillige organisasjoner, fra skoleverket og fra lærer- og lederutdanningsinstitusjonene⁽⁶⁾⁽⁸⁾.

Det jeg hadde lært i livets bratte skole, kom til nytte i slakere lende på kurs for hundrevis av deltakere i vinterens løp. I samarbeid med kursdeltakerne – vi var tidlig ute med å innføre kursvurdering – fant vi frem til deltakende læringsformer i mindre grupper. Vi døpte arbeidsformen vegledning (med g – jeg kommer til begrunnelsen) og utviklet veglederseminar for våre egne medarbeidere i å regissere læring i fri natur.

På NIH innså man snart at to obligatoriske kursuker i vinterfjellet ble for spedt for lærere som skulle bære ansvaret for klasser utenfor allfarveg i norsk natur vinterstid. Fra 1972 kunne studentene velge friluftsliv som fordypning over ett år etter tilnærmet samme mønster som for de 7 hovedidrettene, og i 1975 leverte den første studenten sitt hovedfagsarbeid (nå MA-arbeid) innenfor den nye studieretningen. Etter hvert kom lærerhøgskolene i landet med kurs og årsenheter i friluftsliv. Friluftsliv fikk sin faste plass i høgskolers og skoleverkets planer.

Som vi skjønner, var det til å begynne med den alpine tradisjonen for å ferdes i tindenes verden som lå til grunn for virksomheten til Norges Høgfjellsskole. «Ulykkespåsken» skapte imidlertid brått en ny situasjon. Vi trengte en ny tradisjon, og vi trengte den fort. Svaret ble den norske friluftslivstradisjonen, som viste seg å stå for de samme verdiene som vi gjorde, og dermed den samme holdningen til farene i fri natur som jeg hadde blitt kjent med i mitt læreår i alpeland: Hold respektfull avstand til livsfaren. Forklaringen på denne sammenhengen viste seg å være enkel. Vår norske friluftslivstradisjon er en avlegger av den alpine. Sammenhengen kan vi takke våre forfedre for, som sørget for at vi fikk vår egen organisasjon for fjellets friluftsliv, og det bare fem år etter at Sveits, Østerrike og Tyskland hadde hatt sine stiftelsesmøter i 1863: Den Norske Turistforening (DNT). Til opplysning for den som stusser over at stifterne av DNT ikke tok i bruk den nå så folkekjære betegnelsen «friluftsliv», som Henrik Ibsen hadde satt på papiret i 1859 med diktet «Paa Vidderne»: En som begeistret seg for det alpine landskapet den gangen, ble kalt for tourist.

9 av 10 nordmenn driver friluftsliv

Allerede som nordmann i alpeland på slutten av 1950-tallet, med hjemmestrikket genser, nikkers og selbustrømper, merket jeg at jeg ble påfallende godt mottatt. Samtidig møtte jeg overalt en stor beundring for norsk natur. Såpass skjønte jeg at det ikke var min person som var årsaken til oppmerksomheten. Det var først da jeg rundt 1970 begynte å grave i opprinnelsen til norsk friluftslivstradisjon at jeg kom på sporet av hvorfor nordmenn blir så godt mottatt i det gode selskap i Alpene og landene omkring. Det har med vår nasjonale identitet å gjøre og bildet av et malerisk fjelland der fjordene blåner, og der befolkningen fortsatt på 1800-tallet var edle ville – betegnelsen Jean-Jacques Rousseau (1712–1778) brukte på innbyggerne i Alpenes fjelldaler. Bare sporadisk hadde den industrielle revolusjon, som hadde vansiret europeisk natur og gjort byene til helvete på jord, satt sitt preg på Norge. Ikke minst takket være begavede, norske bildekunstnere oppdaget det utenlandske borgerskap og aristokrati Norge som et land med en befolkning som passet som hånd i hanske til tidsalderens forestillinger om en beundringsverdig, nasjonal egenart.

Det tok mange år før jeg våget å gå ut med at norsk friluftslivstradisjon spilte en viktig rolle i norsk nasjonsbygging. Midt på 1980-tallet oppdaget jeg imidlertid til min lettelse at Norge i 1905 var det eneste landet i Europa som til da hadde fått sin selvstendighet uten å krige. Norsk nasjonalisme fremsto som et tankemønster der fri natur var kulturens hjem. Den lille gruppen norske byfolk, som manglet de ekte nordmenns «edle» preg, visste råd. De dro til fjells og viste på den måten at de hørte til i det nasjonale fellesskapet.

Men var det bryet verd?

Men var det bryet verd å bringe opp i dagen den politiske historien fra 150 år siden? Ja! For ved å bestemme det tradisjonelle, norske friluftslivets verdiorientering ut fra den tidens kulturhistorie kunne den og kan den fortsatt ikke bestrides. Om det fremdeles er uklart hva det skal tjene til, minner jeg om at ordet friluftsliv i dag er av de mest folkekjære vi har. Bredt anlagte spørreundersøkelser fra 1993, 2001 og 2009 viser at 9 av 10 nordmenn driver friluftsliv ⁽³⁾. I det nyrike Norge utgjør det et svært marked. Utstyrsprodusenter, reiselivsindustrien og mediebransjen lar millionene rulle for å kunne utvide innholdet av begrepet friluftsliv, for dermed å øke etterspørselen – med trend som virksom, drivende kraft.

Vi trenger derfor verdimessig forankring av en fritidssyssel som i løpet av de siste 6 generasjonene har fått stadig større tilslutning, før idrettifisering og tivolieffekter (et uttrykk jeg har lånt av forgrunnsfiguren i Mardøla-aksjonen i 1970 – Sigmund Kvaløy Setreng: «sansekilende, kunstige opplevelser uten dybde») får bre om seg ⁽⁹⁾. Vår tenkemåte trenger kjøl og ror for at vi skal kunne regissere læring i møte med fri natur i alt sitt mangfold, for deltakere med ulike forutsetninger, i skoleverk og i akademiske institusjoner – og sist, men ikke minst: Verdiorienteringen i offentlig forvaltning må favne videre enn den kortsiktige, økonomiske samfunnsnytten.

Norge fremstår virkelig som et annerledesland når det gjelder friluftsliv. Hittil har 6 regjeringer brukt tid og penger på å gi uttrykk for hva de vil utrette for dette enestående innslaget i vår kultur. Det har hittil resultert i en spesialanalyse i 1971 og stortingsmeldinger i 1987 og 2001, mens en ny stortingsmelding ventes i 2015. Mye står altså på spill dersom vi ikke kan enes om vår kulturs verdiorientering. Isolert sett er det til liten hjelp å kunne slå fast hva vår 150-årige arv står for. Vi kommer ikke langt som museumsvoktere i modernitetens samfunn. Vi kan imidlertid vise til at friluftslivsbevegelsen den gangen var et betydelig innslag i verdens første og hittil mest virksomme protestbevegelse mot teknikkens fryktinngytende ødeleggelser av levekår og fri natur. Den gang gikk det utover levekår i store, europeiske byer og fri natur i omlandet. I dag er disse ødeleggelsene blitt mange ganger mer alvorlige, samtidig som de rammer hele kloden.

Dersom det var livsviktig å levendegjøre denne kulturepokens grunnverdier – menneskeverdet og naturverdet – for halvannet århundre siden, tilsier situasjonens alvor nå at denne verdiorienteringen bare har vokst til å bli ufravikelig i fremtiden.

Friluftslivets tradisjonelle verdier har ikke gått ut på dato

Fri natur kan ikke produseres. Fri natur blir aldri gammeldags. Medløpere i en naturødende utvikling – og de som forholder seg passive – er med på å gjøre kommersialiseringen av friluftsliv til en del av de globale problemene vi strir med. Friluftsliv i den norske tradisjonen, som levendegjøring av menneskeverdet og naturverdet, er en del av løsningen – og det er en veg til endring med glede.

Du leser nå en bok om friluftsliv i den norske tradisjonen – en bok som er skrevet som en vegledning for veg-glede til skogs og til fjells. Jeg har forsøkt å feste erfaringer fra et langt liv under åpen himmel til papiret på en måte som ikke «fratar virkeligheten innholdet». Sitatet har jeg fra en taukamerat som jeg har delt veg-glede med til fjells i flere tiår, filosofiprofessoren Arne Næss. Dette var ikke et flåsete utsagn i forbifarten. Vi diskuterte dette i trettito år og han brukte nesten seksti år på å modne denne advarselen mot å redusere den frie naturen til naturvitenskapens teorier og formler med meg som en terrier i buksebeinet. Det er derfor ikke tilfeldig at denne boken er skrevet i Askeladdens ånd, med en «jeg-fant-jeg-fant-innstilling». Min egen og bortimot uttallige generasjoners erfaring viser nemlig at «naturen er umiddelbart forståelig» – som det heter i nobelprisvinner Konrad Lorenz’ oppsummering av et naturnært adferdsforskerliv ⁽¹⁰⁾.

Mens naturvitenskapens regeltenkning av og til kommer til kort, gjerne når den ukritiske aner fred og ingen fare, kan den etterprøvde erfaringen komme til nytte. Regeltenkningens begrensning har det amerikanske brødreparet Stuart og Hubert Dreyfus, matematiker fra Stanford og filosof fra Berkeley, gjort rede for i sine bøker What Computers Can’t Do (1972) og What Computers Still Can’t Do (1992) ⁽¹¹⁾.

Albert Einstein (1879–1955), den fremste blant likemenn i objektivitetens tankefellesskap, sier rett ut at «erfaring gjort med innlevelse» er den eneste vegen til naturens hemmeligheter. Han føyer til at slik erfaring forutsetter det jeg kaller mønstergjenkjenning, men som han selv betegner som intuisjon. Det er to grunner til at jeg velger å bruke ordet mønstergjenkjenning i stedet: Brukt på norsk er et ord med opprinnelse i latin – som intuisjon – en abstraksjon. En abstraksjon er ikke «umiddelbart forståelig». Den kan vi bare begripe ut fra en begrepsdefinisjon – en bruksanvisning – eller ut fra bruksmåten i vår tid. Einstein utelukker den første løsningen ved å innlede sin advarsel med å si: «Det leder ingen logikkens vei til naturens hemmeligheter», for så å understreke at veien er «erfaring gjort med innlevelse» ⁽¹²⁾. Den dype forståelsen er ikke tilgjengelig gjennom regeltenkning, fordi vi ikke lærer virkeligheten å kjenne. Uten kjennskap til fri natur oppnår vi ikke den fortroligheten som skal til for å gi næring til fantasien og danne mønstre av erfaringen vi har gjort med innlevelse.

Forsøker vi å bli kloke på hva ordet intuisjon står for, ut fra hvordan vi bruker det i Norge i dag, dukker forestillingen om «magefølelse» opp, men også referanser til New Age og nyreligiøsitet. Vi havner i en hengemyr av forestillinger som er uholdbare for oss som kan møte livsfare på vår ferd i fri natur. Hva friluftslivet høyt og lavt har lært meg, er noe jeg har tenkt på de siste 49 årene. I denne lille boken har jeg ikke begrenset meg til mine egne funderinger. Jeg har hatt mulighet til å lære i fellesskap med tusener av kursdeltakere og et titalls veglederkolleger. Inspirert av Askeladden har jeg også undret meg frem til hva vi kan lære av generasjoner i de naturnære kulturene ^(5)(13) og de ulike vitenskapene som studerer livet på jorden. Det er mønsteret denne læreprosessen har bidratt til, som jeg her ønsker å dele ved hjelp av ord på det todimensjonale papiret.

Jeg kunne ha helgardert meg ved å skrive en hakkespettbok med instruerende utdrag fra meteorologien, geologien, nivologien (naturvitenskapen om snø), osv., der alle modernitetssamfunnets data er ramset opp og systematisert i matriser og algoritmer (en oppskrift for beregning av løsningen til et problem). Jeg velger imidlertid ikke å gå på tvers av naturnær tenkemåte og et tilsvarende naturnært språk. Ordene er tankens redskap – er ordene sløve, blir tankene sløve! Du vil derfor finne uvante betegnelser her og der, som kornsnøomvandling i stedet for destruktiv metamorfose, og nedbørområde i stedet for lavtrykksområde.

Jeg benytter meg av det norske språkets mulighet til å danne selvforklarende ord. Dette er noe vi har øvd på siden vi i 1970 innførte den måten å regissere læring på som vi kaller vegledning. På den tiden var det noen sunnmøringer, med Ola Einang og Arild Lade i spissen, som utgjorde den harde kjernen av Høgfjellsskolens gode hjelpere. De satte hardt mot hardt og sa: Vi er vegledere. Vi reiser ikke den lange vegen over fjellet mer, dersom vi skal omtales som veiledere med i! I dag er veiledning en utbredt arbeidsmåte i mange bransjer som driver med læring under tak. Derfor holder vi på betegnelsen vegleder med g, fordi det står for læring i fri natur – natur som ikke har mistet sin opprinnelighet ⁽⁶⁾⁽⁸⁾.

Med denne boken inviterer jeg ikke til stivbeint planlegging og preparerte løyper, men til vandringer etter ferdråd og med ettertanke som avrunding. Jeg inviterer til å bli med på å være undervegs og å lære undervegs – mulighetene er grenseløse.

Stillhet er en måte den frie natur, taler til oss på ved å tie.

I høyden oppad mot fjellet, i dypet til fossevellet. La veien gå hvor hen den vil … ivrer ingen ringere enn Henrik Ibsen. Selv om han var bevandret både under og over skoggrensen og først ute med å bruke ordet friluftsliv på trykk i diktet «Paa Vidderne» i 1859, bør vi ikke uten videre ta ham på ordet – i alle fall ikke «i høyden oppad mot fjellet», eller «i dypet til fossevellet». Selv når «vi skulle bare … », og kanskje nettopp da, viser det seg at det har noe for seg å ta turen på forskudd: Hvem er vi? Hva har vi fore? Hvor drar vi?

Vi skulle bare …

Fordi fri natur aldri blir gammeldags, kan vi lære mye av folk som har gjort sine erfaringer i møte med livsfaren i fri natur. La oss stoppe opp ved en hendelse som endte godt. Den fant sted på Finse for noen år siden. Finse er kjent som et værhardt område. Det er ikke merkelig, ettersom det ligger mer enn 1200 meter over havet på vann- og værskillet mellom Øst- og Vest-Norge. Vestavinden tar hardest. Når nedbøren vinterstid kommer som snø, betyr det at kraftig vind løfter løssnøen til snødrev. Snart er alt omkring oss hvitt. Velger vi å ferdes på et så værhardt sted som Finse, må vi innse at vi må være selvhjulpne. Da er det fjellvanthet, ferdigheter og innholdet i ryggsekken som avgjør utfallet. Det er til liten hjelp å tilkalle redningstjenesten med mobiltelefon når hverken helikopter eller beltekjøretøy kan ta seg frem i piskende vind og snøtykke. Det finnes en og annen hytte i Finse-traktene, men forutsetningen for å finne en av dem i snøføyka er at man praktisk talt stanger hodet i hytteveggen. For å greie det kunststykket skal man være dyktig med kart (i kartmappe!) og kompass.

Alternativet for den som ikke har slike ferdigheter, er å lage ly i snøen. Dersom man har ryggsekk med det nødvendige og hensiktsmessige utstyret, er det den mest realistiske løsningen hvis det skulle bli alvor. Men det er ikke nok å være rustet til tennene med all slags utstyr som vi blir tilbudt i sportsbutikken. Det bærer en tragisk ulykke i Jemtlands fjell vinteren 1968 bud om. Hele 8 av 9 fordelt på to turfølger satte livet til oppe i et skar mellom to fjelltopper. De forsøkte desperat å grave snøhuler, men på et fånyttes sted. Fordi farten på vinden øker dramatisk i et skar, akkurat som vannet renner fortere der elven er smal, er et skar det siste stedet vi finner snø til ly. Hendelsen vi skal se nærmere på, skjedde altså i traktene rundt Finse sent på etterjulsvinteren. Da er høststormene og det urolige været rundt jul og de første ukene på nyåret stort sett over. På denne tiden er det gjerne metervis med snø og svære skavler. Finseboere med lang fartstid i høgfjellet er kjent for å ferdes vidt om kring i vær som tilreisende skiturister nok anser som best egnet til innendørssysler. Et turfølge på 17 voksne og barn la ut på tur en av påskedagene. De fulgte en kvistet løype med kurs for en av hyttene som ble bygget som utfluktssted for gjester på det som med åpningen av Bergensbanen var et av Europas mest fasjonable hotell. Kort fortalt valgte de fjellvante og lokalkjente å dra av gårde med vinden i ryggen. Etter hvert tiltok vindstyrken, og de skjønte at det var på tide å snu. Dermed gikk det ikke bedre enn at de fikk den vinden mot seg som til da hadde skjøvet dem oppover motbakkene. Det ble strevsomt å ta seg frem. Selv med store værbriller ble det vanskelig å finne den neste kvisten i snøfokket.

Med barn i turfølget besluttet de voksne seg for å søke ly. Ly er jo ikke å oppdrive hvor som helst i det åpne lendet i disse traktene, men de visste råd og hadde utstyret i orden. Den enkleste løsningen er å lage en lemur av snø som er så fast at det går an å lage blokker – det forutsetter imidlertid at du kjenner snøen så godt at du finner et egnet sted (se kapittel 8). Når muren er ferdig, kan de arbeidsføre grave snøhuler. Da det varte og rakk uten at de 17 kom tilbake fra turen, varslet de pårørende politiet, som igjen varslet fjellredningstjenesten. Finse Røde Kors Hjelpekorps rykket straks ut, og forsterkninger ble tilkalt av Hovedredningssentralen. I uværet hjalp imidlertid ikke oppbudet mye. Været satte en stopper for effektivt søk. Da turfølget til slutt fikk hjelp etter mer enn et døgn, var det ved at en mann på ski gikk foran og viste veg for en militær beltevogn. På den måten kom hjelperne til slutt frem til nødlyet, og turfølget ble tatt hånd om.

Denne hendelsen fra påskefjellet kom ikke overraskende på meg, som ikke hadde glemt «ulykkespåsken» i 1967, og som var tillitsvalgt i Norges Røde Kors Hjelpekorps (NRKH) fra 1970 til 2008 med ansvar for ledertreningen for redningstjenesten i skred og for redning i bratt og glatt lende. Det ble tidlig klart for meg at den organiserte fjellredningstjenesten i et så vidstrakt, ulendt og værhardt land som vårt i for mange tilfeller vil komme for sent til å redde liv. Med mer effektivt utstyr til rådighet og med støtte av organisert luftredning er situasjonen bedre i dag. Men været setter fortsatt begrensninger for bruken av det motoriserte utstyret. Derfor satset vi i NRKH allerede fra begynnelsen av 1970-tallet på skadeforebyggende arbeid. Vi bygget videre på kunnskapen om vegledning i friluftsliv som vi hadde utviklet ved Norges Høgfjellsskole fra 1967 av, og nedtegnet et ferdråd.

Om De 9 Fjellreglene

Du undrer deg vel over at en bok om friluftsliv som legger så stor vekt på å forebygge skade ikke legger de 9 fjellregler til grunn. Det er særlig underlig fordi forfatteren i så mange år var tillitsvalgt i Norges Røde Kors fjellredningstjeneste – det var jo NRK som innførte de sagnomsuste reglene etter uværspåsken 1950 ⁽¹⁴⁾. Den praktiske årsaken er at reglene har alvorlige mangler. De omtaler ikke snøskred og heller ikke faren for å gå gjennom isen på vann og elver. Dertil kommer at regeltenkningen ikke har noen plass i norsk friluftslivstradisjon. Jeg har jo ellers drøftet hvorfor regeltenkning kommer til kort overfor kompleksiteten i fri natur og at vår underbevisste tenkning kan overstyre vår abstrakte kunnskap i møte med store fristelser ⁽¹⁵⁾.

Det hører forøvrig til historien at NRK har avskaffet de 9 fjellregler to ganger. Første gang skjedde det med «Fjellvettaksjonen» etter ulykkespåsken 1967 ⁽¹⁵⁾. Da den norske medieverdenen ikke ville gi slipp på sitt påskerituale med «De 9», samarbeidet DNT og NRK i 1984 med «Fjellskikkampanjen» om å få frem Ferd etter evne-tenkningen og gjøre reglene om til «gode fjellråd» ⁽¹⁶⁾. Forgjeves. For annen gang siden 1984 blusset diskusjonen om regelregimet opp igjen i 2014. DNT tok da initiativet til å utrede saken. Tiden vil vise om regelideologien har blitt en institusjon til pleie av samvittigheten som lever sitt eget liv, eller om kullsviertroen på reglementering lar seg tøyle.

Ferdrådet i praksis

Som ellers i livet gjelder det å være føre vár. Da kommer vi ikke utenom å tenke over hvem som skal gjøre hva, hvor, når, hvordan og hvorfor. Det kan selvsagt gjøres ved at en formell eller uformell leder lager en plan. Men et slikt skrivebordsarbeid er ikke alltid like hensiktsmessig: «Plans are nothing; planning is everything», konkluderte

D.D. Eisenhower, generalen som er kjent som øverstkommanderende for D-dag-invasjonen i Frankrike under annen verdenskrig, hadde altså erfart at det er gjennomtenkningen av et forehavende som er vesentlig, og ikke dreieboken for gjennomføringen. Planer er per definisjon stive og statiske. De mangler tilpasningsevne. Det trengs når forutsetningene endrer seg. Og det gjør de gjerne når flere ferdes sammen i fri natur. Det viser seg imidlertid at vi kan få i både pose og sekk ved at alle deltar aktivt under forberedelsene før ferden.

Det er denne fremgangsmåten vi har gitt navnet ferdråd. Rådslagning før ferden inviterer til deltakelse og medansvar i et fellesskap. Når alle medvirker, garderer vi oss mot at vi overser noe, samtidig som vi med et vellykket ferdråd oppnår at alle er innforstått med de løsningene turfølget har kommet frem til. Da ligger forholdene også til rette for å kunne tilpasse vegvalg undervegs og få alle i en gruppe til å ferdes etter avtaler om å unngå faremomenter så som skredfarlig lende. Lurer du på hvorfor vi vegledere i friluftsliv foretrekker å bruke ordet ferd fremfor tur, er det fordi ferd står for oppdagerferd – en måte å ferdes på hvor vi er søkende, oppmerksomme, undrende. Det vesentligste er jo ikke å komme frem, men å være undervegs – og å lære undervegs.

Hvem er vi?

Selv om høyde, vekt og alder sier en del om en person, bør vi i ferdrådet få frem personlighetstrekk som sier noe om deltakernes fortrolighet med naturen vi vil oppsøke, og hver enkelts aktuelle ferdigheter og fjellvanthet. Det er ellers hensiktsmessig at deltakerne deler med resten av gruppen noe om sin innstilling og sine forventninger til det de forbereder seg til. Det må være en selvfølge at alle deltakerne tar innover seg det som kommer frem under rådslagningen. For å være sikker på at det skjer, bør det alltid velges en ferdråd. All erfaring tilsier at jo flere som foretar seg noe sammen, desto lettere kan det gå utover oppmerksomheten og – ikke sjelden – utarte til ansvarsløshet. Å legge av gårde i en flokk på 17 er greit nok i maksvær, men det er altfor mange når forholdene blir krevende. Etter en presentasjonsrunde bør større grupper deles i turfølger på inntil seks–syv deltakere med hver sin ferdråd. Dette er en gruppestørrelse som går igjen i sivile så vel som i militære sammenhenger.

Hva har vi fore?

Svaret på forrige spørsmål (hvem er vi) legger grunnlaget for hva et turfølge med rimelighet bør begi seg ut på. I vår norske friluftslivstradisjon er mottoet: «Velg ferd etter evne», eller i kortform: Ferd etter evne! Det vil si at gleden ved å ferdes i fri natur er viktigere enn å intensivere spenningen ved å duellere med livsfaren. I idrettifiserte friluftsaktiviteter som brattkjøring på ski, elvepadling/fosserenning og annen ekstremsport har vi i de senere år sett at innstillingen er preget av lettsindighet i omgangen med den frie naturens farer. Selv om mediene og utstyrsprodusentene av forståelige grunner pisker opp stemningen rundt dem som velger å bruke fri natur som sparringpartner, mener det store flertall av nordmenn imidlertid fortsatt at det er naturmøtet som har forrang: 1 av 2 nordmenn fremhever i flere spørreundersøkelser, senest i 2009, at de søker «naturens mystikk», mens 9 av 10 fremhever «stillheten» ⁽³⁾.

Når vi skal bestemme oss for hva vi vil ta oss til, enten det er i skog og mark i lavalandet, på nakne fjellvidder, eller i bratt og glatt lende i høgfjellet, er det avgjørende hvor værutsatt et landskap er. Det viser vårt Finse-eksempel på en utvetydig måte. Jo mindre skjerming skogen gir, desto mer utsetter vi oss for været, og desto viktigere blir våre vegvalg. Et gjennomført ferdråd for de 17 på Finse ville ha lagt opp til en dag med lek i snøen i nærområdene for barna, mens de voksne ville ha delt seg i to turfølger og startet turen mot vinden.

Hvor drar vi?

I hva-fasen velger vi først hvilket område vi vil ferdes i. Så kommer valg av lende for dagsturen(e). I hvor-fasen rådslår vi om vegvalget. Da tar vi hensyn til høydeforskjell og antall kilometer og ser til at det gir en tidsramme som er realistisk. Som et grunnmønster kan et turfølge beregne én time per tre kilometer og legge til en time per 300 høydemeter. Disse anslagene kan justeres etter turfølgets forutsetninger, lende, vær og føre. Vi bør være særlig påpasselig med at vi ikke uforvarende utsetter oss for væromslag, så som tordenvær om ettermiddagen i varmeperioder sommerstid, eller mørket vinterstid. Har vi gjort en avtale med familie, venner eller vertskap, gjelder det å holde seg til den, ellers kan det bli enda en falsk alarm for den frivillige redningstjenesten.

Vi er for øvrig ikke ferdig med vegvalget før vi har forvisset oss om at vi har gode nok orienteringsferdigheter til å finne frem (se kapittel 12). På vinterføre må vi også forholde oss til snøskredfaren (se kapittel 8) og til is på vann og vassdrag (se kapittel 7) – former for livsfare i fri natur som av uforklarlige grunner er utelatt i de 9 fjellreglene. Denne heller tilfeldig sammensatte huskelisten har gått ut på dato for lengst. Den stammer fra 1950-årenes mentalitet, da det skadeforebyggende arbeidet i fjellet var basert på sikring av fjellet.

Når drar vi?

Her til lands har vær og føre betydning for når på året vi vil av gårde. Dyre- og plantelivet møter oss også på ulike måter, alt etter når på året vi skal ferdes i naturen. Til når-fasen hører det også med å avtale når på dagen vi drar av gårde. Til grunn for denne avgjørelsen legger vi tidsrammen vi kom frem til i hvor-fasen. Tidlige morgenstunder har jo også en verdi i seg selv. Det blir vi minnet om når vi ferdes i varmere land med høyere fjell.

Hvordan innretter vi oss?

Dette er fasen der vi i detalj finner ut hva de valgte rammene krever av forberedelser og utrustning. Hva trenger vi av mat og klær? (se kapittel 9 og kapittel 10.) Tar vi med utstyr til å lage vårt eget ly i skogstrakter eller i snøen? (se kapittel 11.) Har vi kart og orienteringsutstyr for hånden? (se kapittel 12.) Førstehjelpsutstyr og redskap til reparasjoner tilpasset forholdene kan komme til nytte også om vi ferdes alene. Er vi flere, bør vi tenke over hva slags utstyr som trengs til kameratredning, avhengig av om vi ferdes på barmark eller vinterføre. Dersom vi går alene, bør vi tilpasse vår sikkerhetsmargin deretter. Vi bør også gjøre oss tanker om hvordan vi forholder oss hvis noe går galt. Det er fort gjort å bli rammet av «jeg-skulle-bare»-syndromet. Da mobiltelefonen var ny, var jeg blant de ivrige til å minne om at dette tekniske vidunderet ikke alltid kunne trylle frem hjelp på én-to-tre. I dag ser vi at Telenor er påpasselig med å opplyse om at selv med vår tids utstrakte dekning, så er og blir slikt bærbart samband en falsk sikkerhet.

Hvorfor drar vi av gårde?

Hvorfor kommer til slutt i en remse av nyttige spørreord å orientere seg etter i ulike saksforhold. I formelle grupper med et gitt formål kommer det først. Det bør det nok også gjøre i vårt friluftsliv, slik vi dvelte ved i det i det innledende kapittelet om vår enestående, norske friluftslivstradisjon: Naturmøte, naturglede, fellesskap, mestringsglede i levendegjøring av menneskeverd og natur verd.

Da jeg tok skrittet fullt ut i 1966, bort fra naturvitenskapens regeltenkning og til naturkjennskapens mønstergjenkjennende forståelse, var det som jeg nevnte innledningsvis, for å vinne venner for fri natur. Jeg tenkte at det å begeistre folk for natur som ikke er frarøvet sin frihet, kunne være med på å demme opp for en gjenreisning etter annen verdenskrig som aldri tok slutt, og som kostet stadig dypere innhogg i norsk natur. Ved å invitere til kurs i å ferdes på breer og i tindenes verden – sjøen og skogen var jo nordmenn fortrolig med – ville jeg med tiden kunne gjøre mange kjent med en glatt og bratt verden. Kjennskap er jo vegen til vennskap, og vennskap forplikter.

Ideen hadde jeg fra tindefriluftsliv sammen med mine taukamerater i Tindegruppa – silvilingeniørspirer som ble harme når vi kom over tørrlagte elver og kolossale betongdemninger på jakt etter stup som ingen ennå hadde funnet frem i. Dersom folk som hadde kommet langt i utdannelsen som operatører for slike inngrep, reagerte med alle piggene ut, burde virkningen være desto større blant folk som ikke hadde lagt seg til teknologenes tenkemåte. Å gripe fjellet viste seg ganske riktig å føre til at folk ble grepet av fjellet.

Med innføring av friluftsliv i høgskoleverdenen trengte jeg imidlertid argumenter som fungerte i den akademiske verdenen. Det var da jeg begynte å interessere meg for hvor vi mennesker kommer fra. I 1970 hadde vitenskaper som studerte vår fortid, kommet til at det hadde levd mennesker på jorden i rundt ett tusen generasjoner (25 000 år). De første byene ble opprettet av mennesker for 5000 år siden, noe som tilsvarer 200 generasjoner. Det skulle tilsi at våre forfedre har levd i fri natur i minst 800 generasjoner. Det vil si at vi ikke bare er tilpasset et liv i fri natur, men at vi også har medfødte anlegg til å lære naturen å kjenne, natur som har fått beholde sitt opprinnelige preg. Og at vår begeistring for å lære i møte med fri natur har vært så stor at vi har greid oss uten obligatorisk skolegang, høgskoler og universiteter i nærmere tusen slektsledd!

I dag har forskningen på vårt opphav kommet til at det har levd menneskelignende skapninger på vår klode omkring 300 000 generasjoner (mellom 7 og 8 millioner år). Fordi hjerneforskningen også har gitt oss ny innsikt siden 1960-årene, har vi nå belegg for å hevde at vår evne til å lære uten regeltenkning og belønning i form av gode karakterer gjør at «naturen er umiddelbart forståelig» (Lorentz). Abstrakt læring om natur med naturvitenskapens objektivitet som prinsipp – det vil si at vi alltid må ha et instrument mellom oss og naturen – gjør oss fremmede for det som har vært våre forfedres hjem i millioner av år.

I en artikkel om hvordan vi i det moderne samfunnet forholder oss til vann, gir den internasjonalt påaktede norske arkitekturprofessoren Christian Norberg-Schulz et eksempel på hvordan naturvitenskapens abstrakte kunnskap, brukt uten kjærlighet til vannet i seg selv, kan føre til at virkeligheten reduseres til to bokstaver og ett tall: H2O. Med slik abstraksjon kan tingene selv gå tapt, konkluderer Norberg-Schulz: « … blomster og trær, dyr og mennesker, jord og himmel». Det er sannelig ikke rart at naturen lider og reduseres til ressurser når vi aldri får vite hva tingene egentlig er (den bokstavelige betydningen av ordet ressurs er avslørende nok for vår moderne tankegang – ting-kilde).

Å studere botanikk, geologi eller meteorologi er altså slett ikke noen forutsetning for å ferdes sikkert og med glede under åpen himmel. Adferdsforskeren Lorenz ⁽¹⁰⁾ kom jo nettopp frem til at vi har talent for å forstå fri natur på Askeladdens vis, ved å fornemme, ved å bli váre. Vi lærer best ved å være til stede undervegs, med skiftende forhold, ikke minst i det lærende fellesskapet i en mindre gruppe som ferdes etter evne. Setter vi livet på spill i møte med farer i fri natur, får vi snart hjertet i halsen. Da får vi mer enn nok med å tenke på vår egen skjebne. Tryggheten vi trenger for å gjøre gledelige oppdagelser, og overskuddet vi trenger for å samle erfaringer til våre forståelsesmønstre, går tapt i forsøk på å sprenge grenser.

Omgangen med livsfaren hører hjemme i vår friluftslivstradisjon. Livsfaren er livsviktig for at fortroligheten med fri natur skal kunne vokse frem. Fare er ikke farlig for den som farer varlig. Vi kan gjøre oss kjent med farene i naturen ved å ferdes etter evne. Det vil i praksis si at vi holder en passende avstand til der hvor grensene går – også kalt sikkerhetsmargin. Den som utfordrer livsfaren, har valgt en blindveg. Så lenge vi ikke er sikre på hvor grensene går, må vi avpasse avstanden deretter.

Fordi det skadeforebyggende arbeidet i alle år har vært et selvfølgelig innslag i mitt arbeid som vegleder i friluftsliv, har jeg fulgt nøye med på ulike former for rapportering om ulykker – både i Norge som tillitsvalgt for fjellredningstjeneste i NRKH og internasjonalt som delegat til Den internasjonale fjellredningskommisjonen (The International Commission for Alpine Rescue), IKAR. For den som vil vinne venner for fri natur, er enhver skade i friluftsliv – liten eller livstruende – en hendelse som det gjelder å gjøre alt for å forhindre.

En gjenganger i så vel nøkterne rapporter til erfaringsdeling i redningstjenesten som i medieomtale er at den forulykkede er «meget erfaren». Ut fra dette erfaringsgrunnlaget har jeg kommet til at det nok ofte kan holde stikk. Problemet er bare at de forulykkede har gjort den samme erfaringen mange ganger uten å ha tatt innover seg hva som egentlig skjedde. I den tro at de opptrådte hensiktsmessig ved ikke å foreta seg noe – fordi de ikke ble var faresignalene – anser de seg som kyndige. La meg sette dette forholdet på spissen med et drastisk eksempel fra en tenksom kursdeltaker. Forestill deg en spenningssøker som gir seg i kast med det livsfarlige spillet russisk rulett. Han kan trekke av både én og flere ganger uten at det smeller. I den tro at dette er et spill han er god til, trekker den innbilt erfarne av på nytt – og oppdager for sent at det var hellet som reddet livet hans i de første forsøkene. Det er ikke nok «å stå han av». Erfaring må kvalifiseres ved å bli sammenlignet med andres erfaring. Og: Vi må, slik profesjonelle utøvere gjør det, disiplinere vår underbevissthet til å holde fast ved sikkerhetsmarginen. Psykologen Daniel Kahneman viser med sin forskning på adferdsøkonomi (belønnet med Nobels minnepris i økonomi i 2002) hvor avgjørende det er med disiplinering for å ta hensiktsmessige beslutninger når mye står på spill ⁽¹⁷⁾.

Været eller ikke være … Selv om jeg her har tuklet med Shakespeares berømte formulering, er det ikke tvil om at vi setter livet på spill dersom vi ikke innretter oss etter været. I vår nære norgeshistorie har vi dramatiske bevis på hvor galt det kan gå dersom vi begir oss ut på noe vi ikke har forutsetninger for å mestre. Påsken 1967 omkom 16 personer i løpet av et døgn – to i et snøskred og resten av nedkjøling og utmattelse ⁽⁷⁾. De hadde ikke kledd seg etter været og var ute av stand til å søke ly. Ettersom jeg tilbrakte dette døgnet i telt på breen under nordveggen på Glittertind (2465 m) sammen med to kamerater, kan jeg bekrefte at vinden var hard. I nesten ett døgn byttet vi på å avlaste teltstengene på husteltet vårt mens vi håpet på at vekten av kroppene våre, utstyret og de solide vinterpluggene var forankring god nok til at vi ikke ville bli tatt av vinden.

… å lære om været ved å være i været

I 1967 hadde vi ikke tilgang til meteogram og værradar, men værmeldingene på radio var nok bedre enn dagens hurtigtogsmeldinger i etermediene. Det hjalp også at det ennå fantes bemannede meteorologiske stasjoner i fjellstrøkene. Nei, det var nok manglende erfaring med de iboende kreftene i stiv eller sterk kuling det sto på. Heller ikke vår tids elektronikk og meteorologer bevæpnet med svære datamaskiner er noen fullgod erstatning for å lære om været ved å være i været. Antall sekundmeter er en like abstrakt opplysning som vindstyrke 8. Vil vi over skoggrensen, må vi kjenne på vinden – lære vinden å kjenne ved å være i vinden.

Om kortreist vær

Vi blir ikke mye klokere av å lære oss om meteorologenes modeller for lavtrykk og høytrykk. Det er jo ikke et lavtrykk som kommer. Det er nedbørområdet som kommer, og som meteorologene følger ved blant annet å måle lufttrykket. Verken nedbør eller vinden som frakter nedbøren, trenger å komme overraskende på oss. Det gjelder å løfte blikket. Nedbørområder ser vi fra bakken som skyer. Ut fra formen på skyene og hvordan de beveger seg, kan vi avgjøre om vi har med kortreist eller langreist vær å gjøre, og belage oss på det som er i emning. I motsetning til meteorologenes beregnede vær på nettet kan vi ha stor nytte av deres værradartjenester. Med radaranimasjonene kan vi utvide vår horisont kraftig. Vi kan se hvordan nedbørområdene har beveget seg de siste timene, og få et bilde av omfanget og farten.

Barmarkstiden er tiden for kortreist vær. Da når solvarmen uhindret frem til bakken, fordamper fuktighet fra elver og vann og fra landskap med planter og trær etter en klar natt. Alt etter hvor lenge det er siden siste regnvær, og etter som landskapet varmes opp, vil fuktig luft stige til værs og danne skydotter. Så lenge den oppstigende luftstrømmen ikke blir forstyrret av langreist vær, vil skydottene fortsette å vokse. Etter hvert vokser de seg så store at solen bare finner åpninger her og der. Det er ikke for ingenting at de kalles Danmarks fjellverden. Det som til å begynne med var hvite skyer, får tiltakende grå nyanser. På norsk kaller vi dem haugskyer, mens de som synes latin er kjekt, snakker om kumulusskyer (fordi vanndampen ak-kumul-erer). Når sola har passert middagshøyden, åpner himmelens sluser seg, og ettermiddagsbygene pøser ned. Etter hvert som skyene har tømt seg og sola er på hell, klarner det opp, og neste morgen begynner hele prosessen forfra igjen – så lenge ikke landskapet har blitt så oppvarmet at vi får et heidundrendes tordenvær, eller at et langreist vær stopper prosessen.

Tegn på at et kortreist tordenvær er i emning, er at haugskyene etter en flere dagers varmeperiode blir til digre luftslott med storslåtte former. I underkant er de gråblåsvarte og tjafsete, mens de i overkant gjerne er kronet av en kritthvit formasjon som ligner smedens ambolt. Når vi får en slik utvikling av skybildet, blir det lummert, og vi kan føle en viss matthet. Et annet tegn på at luften er ladet, er at håret reiser seg på hodet. Med en isøks i hånden kan man merke at den dirrer, og at man kan trekke gnister ut av piggen. Da er det på høy tid å komme seg i sikkerhet – det vil si at man ikke står utsatt til på en høyde, eller søker innunder høye trær.

I Alpene har de innfødte lært at en tur på en sommerdag som begynner med klar himmel, må starte grytidlig. Man avslører seg som byfolk dersom man ikke er i hus igjen før ettermiddagens tordenvær dundrer løs med skybrudd og det ene lynnedslaget etter det andre. I Norge er det altfor mange som ikke tar på alvor de tydelige tegnene på tordenvær. Av alpine klatrere i USA lærte vi i kretsen rundt Høgfjellsskolen allerede i slutten av 1960-årene at den som utsetter seg for tordenvær over skoggrensen, raskest mulig må komme seg bort til en bratt knaus – en fjellhammer – med høyde tilsvarende minst et hus på flere etasjer. Vi bør sette oss på ryggsekken, dersom den er tørr, og holde litt avstand fra veggen, som vil bli våt av regnet og dermed lede strøm. Vær oppmerksom på at det ikke bare er om sommeren vi kan få tordenvær (se under langreist vær lenger ned på siden).

Sno er en annen form for kortreist vær, som er mest utbredt i den kalde årstiden. Mange har nok fått med seg at det vinterstid kan være kaldere i dalene enn på fjellet. Med langreist vær er situasjonen motsatt. Det blir rundt 2 grader kaldere for hver 300 meter høydeforskjell. Som for kortreist vær i barmarkstiden må det være vindstille og klart for at vi skal få en slik værsituasjon vinterstid. I tiden før og etter vintersolverv – eller solsnu ved juletider – er varmestrålingen fra snødekket land så kraftig at jordvarmen ikke makter å hindre at temperaturen synker under lufttemperaturen i det øverste snølaget.

Du undrer deg kanskje over at en kald snøoverflate kan stråle ut varme, selv om termometeret viser både 20 og 30 grader under null? Forklaringen er så enkel som at verdensrommet er et par hundre grader kaldere enn det snødekkede landskapet på jorden. Dermed vil luften nærmest snøoverflaten bli nedkjølt. Kald luft er som kjent tyngre enn mild luft og renner derfor utfor der terrenget skråner. Denne kortreiste vinden kaller vi for sno. I noen dialekter på Østlandet bruker man ordet kaldras – et typisk eksempel på hvordan norsk språk egner seg til å danne selvforklarende ord. Det er hensiktsmessig for den som ferdes i fri natur, og god grunn nok til å bevare norsk språk. Engelsk er et eksempel på et språk som har lånt inn mange fremmede ord for naturens former og tilstander fra gresk og latin. Det er ofte kronglete, virkelighetsfjerne ord som bidrar til å fremmedgjøre oss for kulturens hjem.

I Hemsedal, der Høgfjellsskolen har hatt sitt sete siden 1967, er Skogshorn (1728 m) et landemerke. På nordsiden av fjellet renner det en elv i en trang V-dal. Med en høydeforskjell til toppen på over 700 meter kan kaldluften som strømmer ned langs fjellsiden få slik fart at vinden suser rundt ørene som laber og frisk bris (vindstyrke 4 og 5). Da blir ett-par-votter-kaldt snart til to-par-votter-kaldt. På en slik dag er det ikke sant at det blåser kaldt på toppene. Der er det tvert imot vindstille, og solen varmer en anelse, selv når dagene er som kortest. Det er for øvrig snoen som gjør at forestillingen om kuldegroper blir meningsløs. Snoen fyller dem før vi får sukk for oss.

Under og et godt stykke opp i en dalbre kan vi også oppleve sno etter en klar sommernatt. Vi merket dette fenomenet særlig en sommer vi hadde lagt det sentrale redningskurset for NRKHs redningstjeneste på bre til Bødalsbreen – en dalbre på vestsiden av Jostedalsbreen. En dag med kortreist vær var temperaturen på Bødalseter (500 moh.) nærmere 30 varmegrader. Et stykke oppe i dalbreen, der vi holdt på med redning fra bresprekk, var det bitende kaldt. I tillegg var vindstyrken oppe i liten kuling, eller vindstyrke 6. Forklaringen? Bødalsbreen siger ned fra den snødekkede hovedbreen. Høydeforskjellen opp fra bretungen er på rundt tusen meter. Det vil si at store deler av dalbreen er dekket av snø, og at det nattestid blir en betydelig varmestråling i de høyere partiene av breen. Dermed blir store luftmasser avkjølt og renner utfor brefallet med stor fart. Denne formen for sno har fått betegnelsen brevind.

Vi skjønner at langreist vær med skydekke, nedbør og vinden som følger med straks vil stoppe snoen, fordi drivhuseffekten stopper varmeutstrålingen og forhindrer at luften blir stående stille over skrånende lende. Du kan lese mer om sno i kapittelet om å søke ly (se kapittel 11).

Landskapet trenger forresten ikke å være dekket av snø for at vi skal få kortreist vind fra fjellplatåer eller bratte fjelldaler. Etter at solen har gått ned, stråler det varme ut fra den nakne fjellgrunnen. På samme måte som med nedkjølingen av luften i klare vinternetter og sno får vi fjellvind sommerstid. Uten langreist vær varmer solen opp landskapet igjen i løpet av dagen, og dalvinden får snart overtaket. Det er lignende forhold som gjør at vi får solgangsbris ved sjøen.

Bakketåke er en tredje form for kortreist vær. Det er ikke uvanlig å våkne tett innelukket i tåkeheimen etter en kjølig natt sommerstid. Er vi tidlig på’n «i høyden oppad mot fjellet» stikker vi på et tidspunkt hodet gjennom taket av tåkeheimen og skuer utover fjell som rager som nunataker ut av en bre. Solen skinner og himmelen er foreløpig skyfri. På en slik dag er det ingen grunn til å klage. Tåken forsvinner snart – praktisk talt som dugg for solen. Verre er det om høsten og vinteren i nærheten av større vann. Da kan tåkeskyer ruge over landskapet i dagevis før langreist vær feier dem unna. Det kan jo selvsagt hende at vinden kommer med nedbør også.

Langreist vær

Vi blir vár langreist vær ved å legge merke til skybildet og vinden som kommer med været. En typisk og etterlengtet værsituasjon vinterstid er at det dukker opp et hvitt slør i en vindstille og kald periode (det er vindstille, selv om snoen jo kan være sterk i dalene ved vintersolverv). Slike slørskyer er en pryd på den blå himmelen, men mange legger ikke merke til det før de ser en ring rundt månen – eller kanskje rundt solen. Denne ringen er et kjent værtegn som folk forbinder med at nedbør er i kjømda. Hva er det som skjer? Jo, sløret er ganske riktig et tegn på at det kommer vind fra en retning som kan gi nedbør hos oss, det vil si at fuktig luft forsøker å trenge inn. Men fordi vi har kald og derfor tung luft over oss, tar det sin tid før slik mildere og derfor lettere luften greier å skyve unna kaldluften. Dersom vi følger med undervegs, vil vi kunne se hvordan sløret siger innover oss, blir tykkere og gråere og ter seg mer og mer som skyer som bunker seg opp etter hvert som kaldluften over oss blir høvlet bort – og: Det snør!

De store vannskillene er også værskiller, og derfor er det viktig for oss som er i været, å finne ut hvor vi ferdes i forhold til store fjellkjeder. I Norge gjelder det Langfjella, grensefjell mot Sverige og Lyngen. Når vi har valgt hvor vi vil dra, har vi også valgt hva slags værforhold vi vil få med å gjøre. Og langreist vær kan vi finne ut av ved å skaffe oss oversikt over hvor været kommer fra. Fordi vårt land er langstrakt i nord–sydretning og ligger i vestavindbeltet, er vi skjermet for nedbør fra vest når vi ferdes på østsiden av værskillet. I Sør-Norge skjermer imidlertid ikke Langfjella for nedbør fra sørlig og østlig retning, mens Lyngen, som er omgitt av hav i både nordlig og østlig retning, er åpen for nedbør fra disse kantene.

Informasjon om hva slags vær du kan forvente, henter du altså ut fra hvor du ferdes i forhold til det aktuelle værskillet, og ved å følge med på om det kommer vind fra en retning ditt område ikke er skjermet for. Sommer som vinter viser nedbørområdene seg også som mer eller mindre tungt skydekke i ulike høyder. Tåkeskyer rundt høye topper er også et tegn på at fuktig luft blir avkjølt i møte med kaldt fjell, og varsler at et nedbørsområde ikke er langt unna. Alt etter hvor kraftig vinden er, og hvor tilsvarende raskt skyene beveger seg, kan du anslå når nedbøren når frem til dine trakter. Når kald vind kommer med nedbør, oppdager vi skybankene i siste liten fordi vinden ofte er kraftig, og skylaget kommer i lav høyde. For en som ikke har særlig tillit til meteorologenes oppbud av naturvitenskapens teorier, formler, instrumenter og datamaskiner, er det imidlertid lett å uttrykke takknemmelighet for deres animerte værradartjeneste. Her kan vi følge nedbørsområdenes omfang, retning og hastighet. Det er både nyttig og lærerikt, men forutsetter at du har mobildekning.

Mens vinterens slørskyer kommer sigende i god orden og i stor høyde, er sommerens slørskyer mye vanskeligere å bli klok på. De kan ta form som fjærskyer eller meieskyer og varsle regn, men det kan også fortsatt bli oppholdsvær. Det sistnevnte blir ofte utfallet i varmt sommervær. De sommerlige slørskyene er for de viderekomne, og viderekommen blir du av å være i været og lære av været. Det gjelder å merke seg formen på skyene og følge værutviklingen de neste dagene. Med tiden blir det til et erfaringsmønster som gir oss større treffsikkerhet enn et værvarsel som er uberørt av menneskehender.

Langreist vær kan komme fra Arktis, når kald luft strømmer over varmere vann inn mot kysten av Nord-Norge. Meteorologene kaller en slik værsituasjon for et polart lavtrykk og har sitt svare strev med å regne seg frem til hvor nedbøren vil treffe. På værradarbildet finner vi forklaringen. Det viser massevis av lokale bygeområder som det er vanskelig å oppdage noe mønster i. Vi kunne kalle det polart bygevær. Fra bakken vil vi se de lokale skybankene med nedbøren og kan dermed forberede oss på kraftig vind og sterk nedbør.

Fønvind gir oss et merkverdig, langreist vær med raske og dramatiske endringer. På en god gammeldags vinterdag i Hemsedal, hvor jeg hadde fast bopel i 33 år fra 1967, kunne været i løpet av en halvtimes tid skifte fra to-par-votter-kaldt, eller under 30 kuldegrader for den som holder seg til måleinstrumenter, til kraftig mildvær. Den som fulgte godt med, kunne se at bjørkeskogen i tregrensen ble svart, og at denne svarte stripen raskt ble bredere og bredere til den etter hvert nådde dalen. Det var en kraftig og mild vind som feide snøen av trærne. Det som så ut som en lang kondensstripe som sto ut fra de høye fjellene, var dunsnø som var blitt slipt til finkornet snø av den hastige vinden. Fønvinden melder sin ankomst dagen i forvegen, med stimer av fiskeformede skyer, fønfisker, som i solnedgangen er et praktfullt skue i dyprøde og fiolette farger.

Men på vestsiden av værskillet er det grått og regnfullt. Nedbørområdet som kommer innover fra havet, ter seg kanskje som regn ved kysten. Etter hvert som luften blir tvunget opp i høyden, begynner det å snø. Når nedbørområdet har passert vannskillet, er det ikke mye fuktighet igjen. Skyene ebber ut, og himmelen er lysende blå på lesiden. Selv om skiføret da ikke er ideelt vinterstid, er det gode betingelser for å dra på tur. Hemsedølene har for øvrig et godt norsk ord for det tyske lånordet føn. De skjelner mellom mildvær som kommer fra fjellet i vest – fjellinne – og mildvær fra sør og øst – linne. Fordi fønfisker ser ut til å stå stille, er det fort gjort å ta det som tegn på at det er vindstille i høyden. Så feil kan man ta. I fjelltraktene rundt vann- og værskillet – i Hemsedals tilfelle er det Langfjella – er det ikke uvanlig at vindstyrken er oppe i sterk kuling med storm i kastene.

Fordi vinden er så kraftig og farer frem over et hav av fjelltopper, begynner luftstrømmen å oppføre seg som raskt strømmende vann i en elv. Akkurat som det er problematisk å beskrive slikt strømmende vann med fysikkens lover, er det vanskelig å beskrive hvordan fønfisker dannes. For oss som er i været, er det nok å ta hintet om at bølgene som oppstår i farten over fjellet, gir bølger på lesiden. Det som er igjen av fuktighet i luften, fortettes til skyer, med den karakteristiske fiskeformen på bølgetoppene. Bildet vi får, gir oss samme inntrykk som når vi ser på en foss i en elv. Fossen står tilsynelatende stille, men egentlig strømmer nytt vann gjennom den hele tiden. På samme måte står fønfiskene tilsynelatende stille, men i virkeligheten er det ny luft som hele tiden fortettes til skyer.

I barmarksperioden er turmulighetene i fønvær greie nok i lavlandet. Men fønværet kan påvirke oss på samme måte som tordenvær. Det føles lummert, og noen kan bli litt matte og slappe, andre blir mer eller mindre utilpass, og noen kan få alvorlig hodepine. I Alpene, der høydeforskjellene kan bli 2000 meter, får vi en sterkere føneffekt. Der advarer man mot å utsette seg for alvorlige påkjenninger mens fønværet står på. Det er ellers en vanlig erfaring at slikt vær øker aggresjonsnivået og konsentrasjonsevnen synker.

Nedstrømsvær er en spesiell form for langreist vær som vi kan få sommer som vinter. Sommerstid har vi å gjøre med luftstrømmer fra sørlige egner, som fører til at vi kan glede – eller ergre – oss over blå himmel dagen lang. Vinterstid merker vi som bor øst for Langfjella, at vi får vind fra øst uten at det følger med noe nedbørområde. Da er det kaldluft over Russland som skaper værsituasjonen. I meteorologien beskrives nedstrømsvær som et høytrykk, men det gir jo ikke noen mening å si at et høyt eller lavt trykk er på veg. Årsaken til at slike værforhold ikke slipper til ettermiddagsbygene sommerstid, er at de gir oss nedadgående luftstrømmer. Dermed vil luften bli varmet opp, slik at fuktigheten fordamper. For oss som er i været, er det altså meningsfullt å bruke den selvforklarende betegnelsen nedstrømsvær. Når langreiste nedbørområder tømmer seg over oss, har vi å gjøre med den motsatte situasjonen – oppstrømsvær. Luftstrømmen stiger, luftmassene kjøles ned, og sommerstid fortetter fuktigheten seg til dråper: Det regner.

Nedstrømsvær, som er en værtype med «lite vær», omtales ofte av folk som pent vær. Til og med meteorologer som legger naturvitenskap til grunn for sine varsler, kan skeie ut og bryte med objektiviteten og love pent vær. Pent er et verdiutsagn, og det er forbudt i naturvitenskapen. En beskrivelse som ikke er objektiv, er ikke til å stole på. Skyfritt vær er jo ønskverdig til visse formål, for eksempel for bonden i høyonna, eller for den som driver alpin klatring i fjellet. De som derimot venter på skiføre, eller sportsfiskere sommerstid, ønsker seg nedbør. Jeg smiler i skjegget (som jeg etter anbefaling fra Roald Amundsen ikke lar vokse, fordi det vinterstid samler is) når jeg hører værmeldere bruke uttrykket «lite vær». Da har de sitt på det tørre – de nøyer seg med å informere om mengden, og unngår å si noe om hvor ønskelig været er.

Skyer i alle regnbuens farger kan vi glede oss over i ukene før og etter vintersolverv. Slike perlemorskyer blir til ved at små vanndråper fryser til is mens de blir løftet opp til høyder på 20 000–30 000 meter av kraftig vind. Skyene har form som fønfiskene fordi de ofte dannes av fjellbølger. De er ikke bare vakre, men de er også ofte et varsel om sterk vind nede på landjorden, der vi ferdes. Perlemorskyene synes best etter solnedgang. De skiller seg tydelig fra fargespillet i solnedganger som vi får når det er mye fuktighet i luften. Rød solnedgang eller soloppgang er derfor vanligvis et sikkert forvarsel om at et nedbørområde er på veg, og at det vil nå deg dersom du ikke er skjermet av et værskille.

Hva kan vi lære oss om vær av flytrafikk, fugler?

Kondensstriper etter fly minner oss om hvordan luftrommet over oss nedlesses med uhørte mengder forbrenningsprodukter fra jetmotorene. Det får på langt sikt – som vi jo (egentlig) for lengst vet – følger for været. På kort sikt gir det oss mulighet til å finne ut om langreist vær er i emning. En kort kondensstripe som forsvinner fort, forteller oss at luften er tørr. En fet og sammenhengende stripe er derimot et lett synlig tegn på langreist vær. Alt etter om kondensstripen holder på formen, eller om den tynnes ut og blir bredere, kan vi også si noe om vindretningen i høyden, som igjen kan fortelle oss om et værskifte er i emning.

Hvilken nytte kan vi ha av en nettjeneste som yr.no?

Meteogrammene som viser temperatur, nedbør, vindretning og vindstyrke for hver time, kan treffe bra i åpne landskap og langs kysten når det er pålandsvind, men så snart vinden blir tvunget opp i høyden og inn i en fjellverden med tinder og skar, skal det noe til at resultatet blir bedre enn ved å gjette på at været i morgen blir det samme som i dag. Det skal kunne gi oss en treffprosent på nærmere 60. Det er ikke så merkelig at yr.no bommer jevnlig på sine fjellvarsler. Meteogrammene er ene og alene basert på tilgangen på målestasjoner som leverer data, og det fysikken har å by på av formler som beskriver hvordan gasser strømmer.

Fysikken kommer til kort når luftstrømmene blir så hurtige at vi får strømvirvler, på samme måte som i vannet i en elv som går hvit. Når tilgangen på målestasjoner over tregrensen er så dårlig som i Norge, sier det seg selv at den norske fjellverdenen steller til håpløse tilstander for standardiserte dataprogrammer. Da hjelper det ikke å råde over en enorm regnekapasitet. Vi bør altså være skeptiske til meteogrammer for fjellverdenen, spesielt langtidsvarslene. Kaosfysikeren Edward Lorenz (1917–2008) har gitt oss et bilde med historien om hvordan en sommerfugl i flukt som slår med vingene i Brasil, kan utløse en tornado i Texas. Poenget er at en liten feil i en serie av regneoperasjoner kan gi virkelighetsfjerne resultater for en utvikling over tid ⁽¹⁸⁾.

En av de tjenestene som yr.no tilbyr, kan imidlertid være til stor nytte på stedet der vi begynner en dagstur: Værradaranimasjonen. Takk og pris for den! Her ser vi om nedbørområder er undervegs, hvor store de er og hvor fort de beveger seg, og i hvilken retning. Det er til hjelp på kort sikt for dagens ferd. På lengre sikt er tjenesten en virkelighetsbeskrivelse av vær som vi har forløperen til over våre hoder. Dermed kan vi aktivt samle erfaringer i form av utviklingsforløp til vår mønstergjenkjennende måte å tolke været på.

Som værvarslere gjør sauer og svaler det fremdeles vel så bra som meteorologene. Når sauen trekker ned fra fjellet, betyr det at det blir mer enn en liten ettermiddagsbyge. Hvor de har treffsikkerheten sin fra, er en gåte. Det er forresten litt merkelig at dyr som er så godt kledd mot væte og kulde tar slike forholdsregler. Men enda mer gåtefullt er det at svalene med en hjerne som ikke er større enn en liten nøtt, kan finne ut av været, og jakte nær bakken når det går mot nedbør. Det er ikke bare gåtefullt, men høyst pinlig for regeltenkerne, med sitt arsenal av måleinstrumenter og objektive målemetoder, at det er byttet som svalene jakter på, som er de virkelige værvarslerne: Insektene med sine knøttsmå hjerner. Nå er sannsynligvis ikke sauer, fugler og insekters værvarsling bygget på naturvitenskapens algoritmer, men kroppslige fornemmelser. Vi har å gjøre med ett av mange eksempler på hvordan våre medskapninger gjennom tidene har styrket sin levedyktighet. Vi mennesker har også fortsatt mange slike tilpasninger til fri natur. De må imidlertid vekkes til live og øves. Friluftslivet i den norske tradisjonen belønner slike øvelser med glede.

Det er alltid vær!

Du har sikkert allerede gjettet at dette ikke kommer til å bli en kortfattet innføring i Norges geologi. Den som ferdes i stupene, skjønner snart at det er til liten nytte å vite navnet på alle slags mineraler eller prosentandelen av SiO2 i det man står på eller holder seg fast i. Hensikten med å omtale fjellgrunnen er derfor først og fremst å oppmuntre deg til å fare varlig i ur, og i og under bratte skrenter og høye fjellsider. Vi kommer også til å se nærmere på hva som skal til for å unngå å bli truffet av steinsprang, tråkke over støvleskaftene i leirsuppe, eller miste festet for hender eller føtter.

Den klatrende professoren i filosofi, Arne Næss, var en av mine taukamerater i stupene i flere tiår. Han var ikke noe forbilde når det gjaldt bruken av sikringsmiddel, men han var fjellstø når det gjaldt å advare mot steiner som kom ovenfra enkeltvis eller som ei ur i fritt fall.

Steiner taler

Ei ur forteller historien om steinsprang og ras fra fjellet som tårner seg opp bakenfor. Holder du deg i underkant av ura når du nærmer deg fjellet, er du på den sikre siden. Ikke overraskende finner du der gjerne de største steinene. Før du begir deg inn i ura, bør du legge merke til om steinene har rene bruddflater eller om de er tilgrodd med mose og/eller lav. Dette er vekster som vokser langsomt, og dermed forteller oss at det er lenge siden sist gang en stein kom dundrende ned her. Den lysgrønne kartlaven som trenger femti år før en koloni er på størrelse med neglen på lillefingeren, taler sitt tydelige språk. Ser ura lysgrønn ut, er du sikker på din vandring gjennom ura. Ser du en og annen stein med rene, rustbrune bruddflater, behøver du ikke å rygge tilbake. Mest sannsynlig har disse steinene kommet seilende i snøskred som kan ha lange utløp – det kommer vi inn på under kapittelet om snøkjennskap (se kapittel 8).

Det kan være mer informasjon å hente når du gransker steinene i ei ur. Dersom du er undervegs i en dal som er U-formet av en dalbre, er det sannsynlig at du finner ikke bare skarpkantede, men rundslipte steiner nede i ura. Da kan du være sikker på at årsaken ikke er steiner som er sprengt løs av vann som har frosset, eller løsnet av fossende vann under et skybrudd. De er etterlatt der av breen som smeltet bort. Du er på trygg grunn. En bre kan bli flere hundre meter tykk, og steiner som havner under ismasser i bevegelse, blir malt og slipt runde.

Når vi er inne på hva breene kan drive det til, kan vi nevne at breene i sin tid også etterlot seg skarpkantede blokker. Slike blokker finner vi oftest under bratte skrenter, eller hammere, som det heter i tindebestigernes språk. Når en dalbre i bevegelse møter en fjellrygg, vil den med tiden runde av fjellgrunnen til et glatt sva på støtsiden. Disse små stupene finner vi på motsatt side av fjellryggen. Her har breen skubbet løs store og små blokker som har blitt liggende urørt i hulrommet under fjellryggen. De har fått ligge urørt fordi breen var for stiv til å følge underlaget slavisk.

En bre fører stein med seg ikke bare på undersiden, men også oppå isen. Det er stein som har havnet på breen etter små og store steinsprang. Ansamlinger av stein som ligger igjen etter breer, kalles morener. Vi skjønner at vi i slike tilfeller har med skarpkantet stein å gjøre. For det uøvde øyet kan det se ut som ur. Steinen har ikke kommet dundrende fra fjellsiden over, så vi utsetter oss ikke for steinsprang dersom vi ferdes på slike steder. Unntaket er når det ligger løse steiner i bratte skråninger. Breer etterlater seg ellers også endemorener som dalbreer på fremgang skyver foran seg som bulldosere. Når breene trekker seg tilbake, ligger de igjen som bølger i landskapet – jostedølene bruker da også det poetiske uttrykket breabåre om endemorene.

I månelandskapet nedstrøms breen støter vi ikke bare på stein og grus, men også sand og leire. Dersom vi ikke ser oss for når vi går på et underlag av finkornet sand, kan vi komme til å trå ut i en suppe av leire. Dette er tynne, små fliser av en av de tre mineralene grunnfjellet består av – glimmer – som er høvlet løs av stein som breen drar med seg. I norske fjell er disse flisene ørsmå. I Himalaya og andre fjellområder med mye morkent fjell og stadig smelting og frysing sommerstid, blir glimmerflakene så store at de må bunnfelles før brevannet kan brukes. Du er herved advart!

Før vi går inn på en vurdering av hva som er et solid feste for hånd og fot i et stup, skal vi se litt på hva fargene i en bratt fjellvegg kan fortelle oss. Jeg begrenser meg her til å omtale grunnfjell – en fjellgrunn som i sin tid kom glødende ut fra det indre av vår planet. I Norge er det grunnfjell som er mest utbredt. I grunnfjellvegger forekommer det rustbrune partier. Oppdager du små eller store slike partier, finner du nok også steiner med skarpe kanter og en rustbrun bruddflate i ura under fjellveggen. Fargen kommer av at det er et større eller mindre innslag av jern i grunnfjell. Det gjør at fjellgrunnen blir morken og utsatt for frostsprengning. På slike steder kan steinsprangene gå så ofte at ura får rustbrune striper i fallinjen på grunn av det høye jerninnholdet. Vår evne til å være til stede og bli vár nyansene i den frie naturens fargerikdom blir forresten satt på prøve når vi leter oss frem til rustbrune bruddflater etter løssprengt stein. Det finnes nemlig to rødbrune lavarter som vokser på fjellgrunn. Det skal øvelse til for å skjelne de rustbrune bruddflatene fra det rødbrune lavet. Raudberglav kan vi imidlertid kjenne igjen ved at det er mer rødt enn brunt. Det forteller oss at dette lavet vokser under utsiktsplasser for rovfugler i bratte fjellvegger. Det er nemlig avhengig av kraftig gjødsling.

Gråhvite partier i bratte fjellvegger kan også være tegn på løssprengt stein. Det ser vi gjerne under overhengende partier, som jo også er tydelige tegn på utrasing av større blokker. Under sørveggen på Skogshorn (1728 m) i Hemsedal er det ei ur som taler sitt tydelige språk om fjellgrunnen. Her kan vi se både grå, rustbrune og lysgrønne striper. Følger vi stripene opp i veggen med øynene, oppdager vi snart hva det kommer av. Vi skjønner at dersom vi har tenkt å krysse ei slik ur, bør vi ikke stoppe undervegs og studere bruddflater. Vi bør rappe oss og fortrinnsvis unngå å ferdes der i årstider med nattefrost, når faren for steinsprang er størst. Det gode rådet for den som vurderer å ta seg frem under en slik fjellvegg, er altså å tenke seg om to ganger under ferdrådet. Velger vi å gjøre alvor av et slikt vegvalg, gjelder det å lete etter varseltegnene og innrette seg deretter. Gode råd blir ikke dyre før man lar være å følge dem …

Nordmenn har en forkjærlighet for å ferdes i bratt lende. Det kan være en jeger eller en fisker som tar en snarveg, eller som gjør vågale vegvalg for å komme til et ettertraktet sted. Det kan også være folk på tur som tar en snarveg, eller på vegen ned fra et fjell lar seg lede av minste motstands veg og havner på utsatte steder. Når det ikke er flere einerkratt eller gresstuster å klamre seg til, må den som er på ville veger, sette sin lit til fjellet. Da er det klokt å holde seg unna de rustbrune partiene som ble nevnt i forbindelse med steinsprang (se kapittel 7). På kloss hold inngir slik fjellgrunn heller ikke tillit. Det vi tindebestigere kan bidra med, er å anbefale de små festene i kompakt fjell fremfor de store, der hvor fjellgrunnen er oppsprukket. Vi bør altså se etter farge og form på feste for hånd og fot, før vi belaster det. Det kan potensielt være livsfarlig dersom det er langt ned og vi ikke tar i bruk effektive sikringsmetoder.

Den som er praktisk anlagt, vil sannsynligvis prøve om festet holder, noe som er tilrådelig før vi lar det stå til og belaster det. Hvordan det lar seg gjøre? Jo, ved å banke på taket med knokene på den hånden vi ikke holder oss fast med. Mystisk! Nei da – lyder det hult som når noen banker ut asken av en pipe, så er det luft under festet. Det vil si at det er mer eller mindre frasprengt, og vi leter videre! Hurtigmetoden går ut på å saumfare omgivelsene til det festet som vi har siktet oss inn på, etter tegn til sprekker. Er omgivelsene kompakte og fargen ikke illevarslende rustbrun, er det bare å plassere støvelsålen på en hensiktsmessig måte, eller ta tak med hånden, og belaste. Ettersom dette ikke er noen instruktiv tekst om alpin klatring, avslutter jeg erfaringsdelingen om fjellgrunn her.

Det norske landskapet byr på et stort mangfold. Vi skal lete lenge for å finne maken i Europa. Vi har en fjellverden med alt fra tinderekker over langstrakte fjorder og breer, ornamentert av sprekker, til klukkende bekker, sjoende elver og brusende fosser. Det at vi har så mye vann overalt, gjør at vi ikke skal gå langt før vi er ved bredden av en innsjø eller en elv.

Når jeg kommer til en islagt elv, tenker jeg fortsatt – etter mer enn seksti år – på en «kosetime» før jul med vår fysikklektor på Eidsvoll landsgymnas tidlig på 1950-tallet. Vi var 30 strebere i realfagklassen som var oppsatt på å være blant de utvalgte til studier med mange søkere og få studieplasser. Vi var vant til å gjøre det godt til tentamener og eksamener. For oss var det mye som sto på spill med det viktige fysikkfaget. Lektoren vår fra Hallingdal gjennomskuet oss. Han var klar over at den abstrakte læringen var bra nok til at vi kunne regne oss frem til riktig svar på oppgavene vi ble presentert for, men at det ikke var mye vi skjønte av naturens væremåte. Det brukte han den siste timen før høytidene til å minne oss om på en noe ublid måte. Landsgymnaset på Eidsvoll lå ikke langt fra Vorma, og Vorma får vannføringen sin fra Mjøsa. Det infernalske spørsmålet fra lektoren lød: «Hvorfor går isen på Vorma opp, når isen legger seg på Mjøsa?»

Vi skar tenner og merket hvordan spørsmålet fikk selvbildet vårt til å krympe. Vi visste at vann har størst egenvekt når temperaturen er + 4 grader. Vi visste at frysepunktet for vann er 0 grader. Vi visste at vann som har en temperatur over 0 grader, smelter is. Vi visste at egenvekten for is er 0,92. Vi visste at vann finnes i 3 aggregattilstander. Vi visste enda mer om vann, men vi visste ikke hvordan vi skulle føye slik abstrakt kunnskap sammen til en forståelse av isforholdene i Vorma. Med sitt lune smil forklarte vår utstuderte lektor, med fysikk hovedfag fra Universitetet (det var bare ett i Norge i hans studietid) og oppvekst ved Hallingdalselva, at isen vil legge seg på den sakteflytende Vorma når overflatevannet i Mjøsa er kjølt ned til frysepunktet. Når mjøsisen har lagt seg, vil det 4 grader varme vannet fra dypere lag etter hvert smelte isen i det øvre elveløpet av Vorma.

Når isen har lagt seg, har vi den fordelen at vi ikke lenger behøver å lete oss frem til broer, klopper, steiner til å hoppe på eller egnede vadesteder. Vi går på isen. Vi oppdager imidlertid snart at is ikke er is. Det er forskjell på kvaliteten. Isen kan være glassklar, og den kan være mer eller mindre grå å se til, alt etter hvor massiv den er. Slik is har fått det tillitvekkende navnet stålis. Det finnes erfaringstabeller for hvor bærekraftig stålis av ulik kvalitet er. Tabellene er imidlertid laget for kjøretøy med en vekt som ikke er sammenlignbar med vekten av et menneske. I vårt naboland Sverige har de imidlertid lang tradisjon for å ferdes på vandringsskøyter og dermed inngående erfaring med å vurdere iskvaliteten. Vi har mye å lære av skøytevandrerne og deres håndbøker. Vi som ikke er eksperter, gjør klokt i å følge vår friluftslivstradisjon og holde respektfull avstand til grensen for hva isen tåler. Da kan en håndsbredd brukes som et minste mål for stålis.

Været under isleggingen om høsten er avgjørende for iskvaliteten. Vi ønsker oss kaldt og dermed stille vær. Det gir glassaktig stålis. Vi som ønsker oss bærekraftig stålis, ønsker oss også skiføre. Disse ønskene går dessverre ikke i hop. Mye snø på stålis gjør ikke bare at istykkelsen vokser langsommere, men vi får også overvann. Snøen suger opp vannet, og denne blandingen fryser etter hvert til sørpeis. Hvis slik is er hvit eller lysgrå, bidrar den ikke nevneverdig til isens bærekraft. Men det gjør den dersom porene er små og gråtonen i sørisen tilsvarende mørk. Forutsetningen er imidlertid at sørpeisen er frosset fast til stålisen. De som undersøker bærekraften for kjøring på is, regner med et bidrag fra slik sørpeis. Vi som vandrer på isen, bør passe på at stålisen holder minstemålet på en håndsbredd. Så lenge det ikke ligger snø på isen, er det lett å se hvor tykk stålisen er ved å lete etter sprekker. Sprekkene kommer til syne som hvite bånd på den ellers gjennomsiktige isen. Når isen er snødekket, og vi ikke har fulgt isleggingen, tar vi frem spaden. Vi kan forresten spare oss for mye måking ved å holde oss unna snøfonner, og heller oppsøke steder der vinden har gjort mye av arbeidet. Isfiskere er utrustet med isbor. Det kan også være aktuelt for et turfølge som har lagt vegen til et område med elver og vann.

Isen på en innsjø er ikke like tykk overalt. Som vi var inne på i historien om isen på Vorma, må vi forvente at utløpsoset er isfritt. Dersom det ligger (snødekket) is øverst i elveløpet, er det stor sannsynlighet for at den er tynnere enn lenger nede. Vi bør derfor krysse isen inne på innsjøen i god avstand fra oset. Det gjelder også dersom elven faller bratt nær innløpsoset. Forklaringen har da åpenbart ikke noe med varmt bunnvann å gjøre. Mønsteret er det samme som gjør at fønluft kan bli tretti grader varmere på vegen fra høydene i Langfjella til dalbunnen i Hemsedal (se kapittel 5). Elvevannet blir varmet opp når det mister høyde i stryk eller fosser. Oppvarmingen av vannet har ikke like dramatiske konsekvenser som oppvarming av luft, fordi varmekapasiteten til vannet er så høy. Det skal imidlertid ikke store høydeforskjellen til for at isen skal smelte. Vær klar over at det kan være svak is andre steder enn langs land og i utløpsosene.

Det gjelder særlig å være på vakt ved kryssing av mindre innsjøer med sterk gjennomstrømning. Dersom strømmen stryker over en eller flere grunner, får vi issmelting som vi bare kan bli kloke på i barmarkssesongen, fordi det er da du kan oppdage hvor grunnene er.

Når vi ønsker å krysse elver, kan vi bruke det vi har lært om is på innsjøer. Vi skjønner at isleggingen går tregere i elver med sterk strøm. Kombinasjonen av sterk strøm og elveløp med mange grunner gjør det svært vanskelig å se seg ut en sikker veg. Det enkleste er å unngå smale strekninger og bratte partier. Det betyr i klartekst at det er hensiktsmessig å oppsøke strekninger der elveløpet er bredt og gjerne også flatt. Å vandre langs elver sommerstid hjelper oss til å finne ut av strømningsforholdene. Fiskere har altså et fortrinn her. Vi andre har mye å glede oss til. Vandring og småklatring langs elver på sommerføre byr på mange slags overraskelser.

Dersom vi begir oss ut i regulerte vassdrag, får vi bruk for alt vi så langt har lært om isforhold i fri natur. På grunn av tappingen fra oppdemmede magasiner – demninger er merket på kartet med en svart strek – vil faren for svak is over grunner i magasinet og ved utløpet være skjerpet. Tappingen vinterstid kan senke vannstanden med flere titall meter. Isen kan bli hengene i løse luften over vannflaten. Mest vanlig er det at isen over vannspeilet følger med ned. Dersom breddene har bratte hellinger, må vi se opp for randråk – sprekker som dannes i knekkpunktet ved foten av skråningen. Ved store nedtappinger kan slike skråninger bli så høye og bratte at de blir skredfarlige når de ligger i le for den fremherskende vindretningen. I regulerte elver, der vannet tappes fra magasin til magasin, kan vannføringen øke kraftig, slik at de virkningene vi kjenner fra frie elver, blir vesentlig større. Dersom vi vurderer å ta oss over en elv nedstrøms en kraftstasjon, må vi være forberedt på at vannføringen øker med synkende lufttemperatur. I elver som løper fritt, blir vintervannføringen mindre. I regulerte elver trengs det mer vann i turbinene når det blir kaldt i byen. Da kan vi få flere «etasjer» av is og andre sære fenomener. Fortrinnsvis bør vi forkaste turområder med regulerte vassdrag. Det tærer på turgleden å ferdes i slike maltrakterte strøk, samtidig som vi utsetter oss for farer det ikke er lett å bli klok på.

Høsten 1991 inviterte ANENA – den franske paraplyorganisasjonen for snø- og skredforskning – til symposium. Temaet var vitenskapelig forskning på sikkerhet. Jeg meldte meg til fagfellevurdering fra verdens fremste skredforskere med et manuskript der jeg hevdet at «… knowledge alone does not automatically produce wise behaviour» ⁽¹⁹⁾. Jeg slapp gjennom nåløyet og oppfordret det internasjonale selskapet av snøforskere til samarbeid med oss praktikere i det skadeforebyggende arbeidet. I løvens hule ba jeg om at snøens forskere skulle gå god for at snøens praktikere – tindevegledere, skipatrulje- og fjellredningspersonell – var kvalifisert til å drive opplysende virksomhet, uten å uttrykke seg i latinske vendinger. I løpet av 1990-tallet ordnet det seg, ikke minst takket være innsatsen fra sveitsisk side.

Allerede på 1970-tallet skrev jeg bøker om snø og vinterfjell for Den norske skiskole ⁽²⁰⁾ og Norges Røde Kors ⁽²¹⁾. Disse bøkene ble skrevet i en instruerende form og tok sikte på å levere en komplett beskrivelse av saksfeltet. Boken du leser nå, er skrevet ut fra friuftslivsvegledningens form for læring i møte med fri natur. Det vil si at innholdet er valgt ut fra nytten og gleden vi har av naturkjennskapen i vårt friluftsliv. Fysikkfaglig tilnærming er det nok av i håndbøker på norsk, engelsk og tysk. Snøkjennskap er, som annen naturkjennskap, et eksempel på at fri natur er «umiddelbart forståelig» ⁽¹⁰⁾. Denne tilnærmingen er like nyttig i dag som Askeladden-lærdommen Ötzi hadde bak seg da han dro til fjells i Syd-Tirol for over 5000 år siden – han omkom ikke i snøskred. Han ble drept. Kjennskap til snøen får vi ved å trå i snøen, gå i snøen, ta i snøen og spa i snøen. Det handler om å følge snøen fra skyene til den lander, og følge med på hvordan snøkorn og snøkrystaller forandrer seg, hvordan vi skaffer oss feste for skiene, om hvordan vinden preparerer og former snøen, om fenomenet snøskred og annet mystisk som kjennetegner vann i fast form.

La oss derfor begynne med å rette blikket mot skyene en vindstille og kjølig vinterdag med snøfall. Et underverk av glinsende snøstjerner som er innfiltret i hverandre, daler ned og lander i en myk dyne. Vi får del i et «Intet-i-verden-så-stille-som-sne»-under. På norsk har vi gitt de filigranaktige, sekskantede stjernene navnet dunsnø. Det hevdes at ikke to krystaller er helt like. Det er nok en overdrivelse, men mangfoldet er fascinerende. Den som kjører bil på slik snø, blir overrasket av hvor glatte dunsnøkrystallene er, mens den som velger å tråkke sitt eget spor med bærekraftige ski, erfarer at føret ikke er gnistrende. Fanger vi noen snøfnugg på ermet – på bar hud smelter de jo straks – ser vi at krystallene er speilblanke og glatte. Grunnen til at skiene har dårlig glid på dunsnø, er at taggene på snøkrystallene haker seg fast i skismurningen. Jo kaldere det er, desto hardere er krystallene. Sammenhengen mellom kaldt vær og trått føre demrer for oss.

Dunsnø er ferskvare. Omvandlingen begynner så snart krystallene har landet. Er det kaldt, går det langsomt. Først ser vi at de staselige krystallene ender som finkornet snø. Denne kor nsnøomvandlingen går raskere jo mildere det er. Blåser det opp, gjør vinden kort prosess med snøstjernene. Taggene slipes raskt bort, når krystallene feies av gårde langs snøoverflaten. Mens finkornet snø etter kornsnøomvandlingen fortjener betegnelsen løssnø, vil vindslipt snø ende som flaksnø i snøfonner eller lesider. Flaksnø er snø som er velegnet til å lage blokker av med spade, eller til å grave snøhule i. Med et mikroskop vil vi se at det har oppstått isbroer i alle berøringspunktene mellom snøkornene. Hard vind sliper til mindre korn, som dermed får flere isbroer. Jo kraftigere snøfokket er, desto fastere blir flaksnøen. Og jo kaldere det er, desto hardere blir snøen i fonner og lesider ⁽²²⁾.

Før vi gjør oss kjent med de andre formene for snøomvandling, skal vi se på hvordan snøkjennskapen kan være til nytte når vi skal smøre ski. Mange ser på termometeret når de skal velge dagens smurning. Men vi går jo ikke på temperaturen. Vi går på snøen! I et tradisjonelt norsk friluftsliv ferdes vi helst utenfor preparerte løyper. Med faste spor etter løypemaskiner er skismøring enkelt og greit. Med ski med sporspenn, eller kortspenn, smører de travle for glid på for- og bakski og for feste under midten (se kapittel 9). Når underlaget ikke er hardt, vil glidflaten i hele sin lengde være i kontakt med snøen. Vi må altså smøre for glid og feste fra skituppen til enden av skien. Skal vi få det til på en hensiktsmessig måte, må vi øve oss på kunsten å velge en voks som slipper taket i korn eller krystall i glidfasen, og gir godt fraspark – uten å kladde.

Det gode rådet til den som ikke har mye erfaring med smørekunsten, er å prøve seg frem med en hard voks. Glipper det, må du prøve en mykere voks, eller legge på et lag til av den første voksen, slik at skiene er tilpasset de ujevnheter/tagger snøen har å by på. Verre er det ikke. Du trenger heller ikke en hel koffert med remedier. Du greier deg med en hard og en myk voks og et universalklister for skareføre og våt snø. Vi som går på ved, må passe på å holde skiene impregnert med tjære i tilfelle nullføre eller mildvær. Ved fallende snø ved null grader er vårt trumfkort parafinvoks – eller talglys. Visste du forresten at ingen kvalitetsski er uten trekjerne, og at ski betyr langt, tynt trestykke?

Kornsnøomvandlingen er ikke bare en nøkkel til å forstå hvordan skredfare oppstår. Den er også en forutsetning for å kunne skaffe seg ly i vinterfjellet. For at vi skal finne finkornet snø med isbroer, må vi vite hva som skal til for at vinden skal slippe taket i snøkornene den sleper med seg. Det må foreligge en eller annen hindring som bremser vinden, slik at vi får en snøfonn. Snøskjermene langs veger og jernbaner er eksempel på hvordan dette virker. En tilnærmet flat snøfonn er ideell til å lage den enkleste formen for ly: Lemur. Flaksnøen må være så fast at det går an å lage blokker som holder til muring: Dersom vi møter et par kilos motstand når vi presser pekefingeren inn i den finkornede snøen, er den ideell til formålet. Denne måten å angi snøens fasthet på er for øvrig hentet fra den internasjonale håndtestmetoden (se kapittel 8).

Dersom vi skal ha nattely, er lemuren en nødløsning. Jeg er imidlertid ikke villig til å kalle en snøhule for en nødbivuakk. Med godt håndverk – se eget avsnitt under ly (se kapittel 11) – er en snøhule å foretrekke fremfor et moderne hotellrom med all støyen som følger med, og vinduer som er forseglet. For å få tilgang til nok snø er vi avhengige av å finne en bratt skråning som ligger på tvers av fremherskende vindretning. Skråningen må være så bratt at vinden ikke soper langs bakken. Da nærmer hellingen seg 20 grader. En så slak skråning gjør at det blir strevsomt å fjerne all snøen. Det er ikke dermed sagt at skavlen bør være loddrett – da kan den være hard å grave i. Høydeforskjellen fra taket av skavlen til der den flater ut, må i alle tilfelle ikke være større enn 5 meter.

Da har jeg allerede advart mot skredfare i lesider med høydeforskjell på over 5 meter. Vi snakker her om flakskred. Et større eller mindre flak, bestående av finkornet snø som er holdt sammen av isbroer, seiler av gårde. Så lenge et flak er godt forankret mot underlaget, vil det ikke kunne gå noe skred. Når et skred løsner, er det gjerne et lag som bryter sammen dypere i snødekket. For at vi skal få oversikt over hva slags korn og krystallformer vi trenger å føye til listen vi har vært igjennom, må vi utvide vår kjennskap til snøen. Til det formålet graver vi en snøprofil ⁽²²⁾. Det er en metode vi kan takke den tyske geografiprofessoren Wilhelm Paulke for. Han skrev om Die gefahren der Alpen sammen med den respekterte tindebestigeren Emil Zsigmondy i 1908. Jeg leste en senere utgave av boken det året jeg gikk i lære som tindebestiger i Tyskland, og tok snøprofilen i bruk da Høgfjellsskolen begynte med kurs i friluftsliv vinterstid etter den tragiske påsken i 1967. Jeg tok også i bruk spadeprøven for å undersøke om det fantes lag i snødekket med dårlig underfeste. Kombinasjonen av disse arbeidsmåtene ble i løpet av 1970-årene kjent i Alpene som Die Norwegermethode, takket være min tyske venn og tindeveglederkollega Walter Kellermann, som jeg ble kjent med på et kurs ved det sveitsiske skredforskningsinstituttet i 1971 ^(19)(21).

Den mest hensiktsmessige fremgangsmåten for å finne frem til lende som er utsatt for flakskred, er å grave snøprofilen i en bratt leside. Når vi graver en brønn i snøen ned til bakken, kan vi studere hvert av vinterens snøfall, som ligger lag på lag. Ved å sørge for at vi får en vegg med en bredde på en meter eller to, på tvers av den vindretningen som har etterlatt seg skavlen, får vi plass til å glatte ut veggen med spaden og bestemme fastheten til det enkelte laget. Det gjør vi med håndkraft og ikke med et måleinstrument (se kapittel 8). Med et par kilos kraft presser vi etter tur knyttneven, fire fingre, en finger, en blyant (den flate enden) og en kniv inn i det enkelte laget. Løssnølagene er knyttnevefaste. Det samme er finkornet snø etter kornsnøomvandlingen, mens flaksnøen kan bli både blyant- og knivfast. Slik gjør vi oss kjent med snøen. Vi utvikler snøkjennskap.

Men – OBS – før vi går i gang med gravingen, må vi huske på advarselen om at i en bratt leside med flaksnø og høydeforskjell over 5 meter kan vi utløse skred. Den som har kjørt bratt på ski i Alpene og/eller i Nord-Amerika, vil nok stusse over at jeg tar sånn på veg over en liten skråning. Men den som tar seg bryet med å se på statistikken over skredulykker i Norge i 1950- til ut i 1970-årene, oppdager imidlertid at mange skredulykker rammet barn som lekte i små bakker, eller turfolk som valgte den snørike siden i en V-dal en snøfattig vinter ⁽²³⁾. Årsaken til at Norge er annerledes, også når det gjelder snøskred, er at vårt land er så rikt på elver og bekker, og at vassdragene ofte renner på tvers av den fremherskende vestavinden. Vi må til USA for å finne lignende trakter.

Før vi stikker spaden i snøen for å grave snøprofil, må vi selvsagt også akte på hvor bratt det er. I faglitteraturen går tretti grader igjen som grensevinkelen for at flakskred skal kunne løsne. Statistikken viser ganske riktig at det er sjelden det går flakskred i slakere lende. MEN: I lesider med mindre høydeforskjell, eller som ikke er jevnt skrånende, kan vi ikke vente at måling i snøoverflaten stemmer overens med hellingen av glideflaten for det utsatte flaket. (Skråningen i snøoverflaten er med andre ord slakere enn i glidflaten dypere i snølaget.)

Mitt råd er derfor å ta godt mål og anse lesider som er brattere enn 25 grader i snøoverflaten, for å være skredfarlige. Da har vi en sikkerhetsmargin. Vi kommer tilbake til «restrisiko»-tankegangen som mange i brattkjørermiljøene støtter seg til nå til dags.

Snøprofilen bør være mer enn en meter dyp for å få med alle lagene i snødekket. Vi begynner med laget nærmest bakken. Det er hensiktsmessig dersom vi vil vite hvor tykke og faste lagene er, og hva slags korn eller krystaller de består av. Den som vil samle erfaring om snøomvandling og fare for skred, bør ta frem papir og blyant og tegne snøprofiler. Det er også en god måte å dele erfaring med andre på. Til «den norske metode» hører også spadeprøven. Den hjelper oss til å finne ut hvor i snødekket vi har de svakeste underfestene, og hva slags snø de består av. Vi kan markere slike svake lag med en vannrett pil på snøprofilarket. Fagmiljøene har for øvrig valgt å bruke koder for de ulike formene for snø og gått bort fra det klassiske skredprofilarket med analog gjengivelse av lagenes tykkelse og fasthet. For oss som ikke skal sende snødata over nett, eller lagre digitalt, skal det ikke mer til enn et ark og en blyant. Blyanten har forresten ikke gått ut på dato til skriving i kulden.

Selv om Walter Kellermann, mannen bak de første skredkursene i Alpene, utviklet bruken av snøprofil og spadeprøve til å bestemme skredfaren, måtte vi forkaste denne etablerte metoden mot slutten av 1980-tallet. Grunnen var at verdens ledende forskningsinstitutt for snø, SLF, måtte gi opp forutsetningen om at snø er ensartet, eller homogen, i lesider på samme høyde over havet og med samme hengretning. To forskere ved et institutt for kjemiteknikk (!) på New Zealand, Conway og Abrahamson, publiserte i 1984 undersøkelser som viste at det kunne være store variasjoner i underfestet for flaksnø ⁽²⁴⁾. De siste tretti år har vi derfor sett bort fra spadeprøven for å bestemme hvor stor skredfaren er i det enkelte leheng, og brukt Die Norwegermethode til å utvikle snøkjennskap. Ellers er det så rart med historiens gang. De siste par år har interessen for å studere snøforholdene igjen tatt seg opp i Alpene og utløst en engasjert diskusjon om hvorvidt Werner Munters lendebaserte regnemetoder er for snever. Siden snøskred er snømasser som kommer i bevegelse, bør jo snøforholdene være et viktig innslag i skredvurderingen for brattkjørerne. En bratt skiferd i vinterens eventyrlige fjellverden byr jo også på så mye mer enn reduksjonsmetodenes hengretninger og steilheten målt i grader ⁽²⁵⁾.

Etter at vi nå har satt oss inn i snøprofilens historie og begrensninger, skal vi gjøre oss kjent med flere former for snø. Vi begynner med laget nærmest bakken. Det er her smågnagerne slår seg til for vinteren. De er jo flinke til å gnage hull som åpner vegen inn i hus. De er imidlertid ikke så flinke til å gnage tunneler i finkornet snø som er bundet sammen med isbroer. Derfor ønsker de seg ikke mildvær som smelter snøen nærmest bakken for så å fryse til is. De ønsker seg kulde, slik at det danner seg rennsnø nær bakken. Rennsnøkrystallene er mer eller mindre perfekte, sekskantede pyramider. De er glatte og danner ikke isbroer. Dersom vi spar frem en prøve, ser vi at de renner lett – altså er rennsnø enda et eksempel på et velvalgt, selvforklarende ord. Det er mystisk hvordan finkornet snø kan bli til store og flotte rennsnøkrystaller. Forklaringen er at varme fra jordens indre varmer opp luften ved bakken. Når snølaget har blitt tykt nok, og vi har hatt en lengre periode med kaldt vær, går snøkornene direkte over til vanndamp uten smelting. Denne varme og fuktige luften stiger opp og møter snart kaldere snø. Luften må dermed gi fra seg det meste av fuktigheten. Snøkorn i lagelig høyde skifter form. Overgangsstadiet er kantkornet snø som med tiden blir til glinsende ispyramider. Denne prosessen kan vi kalle rennsnøomvandlingen. I naturvitenskapens verden er betegnelsen destruktiv metamorfose fortsatt i bruk.

Dessverre forteller mediene oss årvisst at rennsnø virker som «kulelager» for flakskred. Det er en misforståelse. Men et rennsnølag uten spor av hold i – som derfor er etterspurt av smågnagere – er ofte medvirkende til at flaksnø seiler av gårde som flakskred. Fordi det ikke er noe hold i de glatte krystallene, kan små tilleggsbelastninger, for eksempel en person på ski, være nok til at rennsnølaget bryter sammen. Dersom flaksnø hviler på snø som gir dårlig forankring, løsner flaksredet med et (dumpt) smell. Dersom flaksnøen ikke har rukket å utvikle solide isbroer, kan lyden bli som et kraftig sukk. Slike myke flakskred – ikke fastere enn fire fingre med håndtesten – vil akkurat som de harde flakskredene sprekke opp i store og små blokker. Det er blokkene som gjør det fåfengt å kjøre ut av slike skred. Når vi hører om brattkjørere som har greid å redde livet ved å kjøre ut av et skred, er det helst snakk om et mykt flakskred, der blokkene går i oppløsning på vegen ned skredbanen. Dermed blir skredmassene kjørbare for dem som står støtt på tidens «fete» ski eller snøbrett.

En advarsel: Dette kan øvde brattkjørere få til i upreparert lende i et skianlegg fordi en leside raskt vil bli oppkjørt før flaksnøen blir hard. Lite besøkte toppturfjell kan varte opp med én og to meter tykke flak som kan sprekke opp i harde blokker så store som personbiler og kassebiler. Vekten av blokkene og farten på skredmassene blir sammenlignbare med kjøretøyene vi kjenner fra vegtrafikken. Den internasjonale fjellredningskommisjonen (IKAR) har holdt regnskap med antall omkomne i medlemslandene siden opprettelsen i 1948. De mest detaljerte rapportene kommer fra landene i Alpene og forteller oss at bare én av to som forsvinner i skredmassene, over-lever – og det takket være effektivisert kameratredning og det store oppbudet av helikoptertransport og velutstyrt redningstjeneste ⁽²⁶⁾.

Så langt har vi fått med oss fire ulike former for snø i vår saumfaring av lag etter lag fra bakken og opp i vår snøprofil: dunsnø, finkornet snø, kantkornet snø og rennsnø. Ikke sjelden er overflaterim avgjørende for skredløsning. Under De olympiske leker på Lillehammer i 1994 var forholdene ideelle for dannelsen av disse blanke og glatte platekrystallene. I nærmere to uker var nattetemperaturen sjelden over minus 30 grader. Det var vindstille, himmelen var skyfri, med en februarsol som var for svak til å smelte laget av glitrende krystaller – det ble stadig tykkere. For oss som ikke fulgte konkurransene, men tråkket egne spor, var det med litt fantasi mulig å høre klirringen i krystallene når skituppene pløyde seg frem. Når et slikt snølag blir dekket av dunsnø, og vinden danner flaksnø i lehengene, er det ikke vanskelig å skjønne at det gir et svakt underfeste. Et slikt funklende under av overflaterim som vi hadde i Lillehammer-traktene i 1994, inntreffer bare hvert jubelår. Det skal imidlertid ikke tykke laget til før skredfaren blir alvorlig.

Mens tynne lag av nedsnødd overflaterim er vanskelig å oppdage uten spadeprøven, er det lett å oppdage skare. Vi skjønner at skare med glatt overflate, og da særlig speilskare, gir dårlig underfeste for flaksnø. Det er smelteomvandlingen etter kraftig mildvær med påfølgende nattekulde som gir skare. Når våren mener alvor, og solvarme og mildvær smelter snø i dagevis, får vi etter hvert storkor net snø, slik vi kjenner den fra førefallet – tiden på våren når holdet i snøen svikter og du trår gjennom. Når et tykt lag av denne snøen fryser til om natten eller på kalde dager, blir snøen så fast at vi kan gå på den til fots innover viddene eller mot toppene. Så lenge bare overflaten smelter til et tynt «smørlag», kan man kjøre skredsikkert i bratt lende. Skal du få del i dette vårens vakreste eventyr, må du imidlertid stå opp før solen! Når førefallet er over – det vil si når snøen er storkornet helt ned til bakken – er flakskredenes tid over. Det var på slikt vårføre de alpine brattkjørerne koste seg før skiheisanleggenes tid. Jeg lærte denne bratte landskapskunsten i Dolomittene i 1959 og tok den med hjem til Norge. Det lyktes meg imidlertid aldri å skape noen begeistringsbølge for disse vårens gleder. Bølgen kom først til Norge med utviklingen av «oljebrønner» til langt opp på leggen og «fete» former for glidutstyr på snø.

Før vi går inn på vegvalg i områder med skredutsatt lende, skal vi utvide vår snøkjennskap. Da vi tok for oss ulike former for snøbivuakker, kom vi til at skavler i form av lave og bratte leheng bød på hensiktsmessige «tomter» for våre boplasser. På norsk har vi ytterligere to former for skavler: småskavler og toppskavler. Småskavler er så små at de ikke utgjør noen livsfare. De blir til i finkornet snø ved at vinden stedvis graver ut snø. Slik vil det med tiden oppstå et uregelmessig mønster av små skavler med overheng mot vinden. Du har nok lagt merke til hvor vakre småskavlene er, der de kaster blå skygger i solskinnet. Når det er kaldt og snøen er tilsvarende hard, kan det imidlertid være møysommelig å ta seg frem på flater eller utfor bakker med småskavler. Det er nok en viktig grunn til at vi blir fristet til å velge våre nedfarter i lesider. Den frie naturen er nemlig slik innrettet at vinden følger lendet så lenge en leside er litt slakere enn 20 grader, og altså ikke utsatt for flakskred. Dette fenomenet gjør at vi har et sammenligningsgrunnlag for å bestemme hvor bratt en skråning er, uten å bruke måleinstrument.

Toppskavler kan fremstå som glitrende diademer av snø over steile fjellvegger eller stupbratte lesider. Nordmenn flest blir lokket av det vakre, men er ikke klar over hvor farlig det er å følge lysten til å gå helt ut på kanten for å nyte utsikten. Så snart vi ser en toppskavl i profil som henger over en fjellside i metervis, av og til et titall meter, skjønner vi at en slik leppe kan brekke. De siste tyve år har ni nordmenn styrtet flere hundre meter ned i avgrunnen etter å ha utløst et skavlbrudd. Som ved et under har noen overlevd fallet, mens flertallet har truffet det nakne fjellet eller mistet livet i skredet som bruddstykkene av toppskavlen utløste. Den siste dødsulykken av dette slaget skjedde på toppeggen mot Tjønnholstind (2331 m) i traktene sør for Gjende i påsken 2015.

Det mest kjente bildet av en typisk toppskavl må være fra Glittertind (2465 m), Norges nest høyeste fjell. I løpet av sommeren smelter den overhengende leppen tilbake, men vinter og vår gjelder det å holde respektfull avstand fra skavlekanten. Dersom du greier å komme til et utsiktspunkt der du kan se hvor langt ut toppskavlen henger, har du gode forutsetninger for å avgjøre hvor langt det er tilrådelig å nærme seg kanten. Men en eventuell bruddkant dannes ikke vinkelrett mot underlaget, som ved et flakskred. Bruddet heller i alle fall 45 grader innover i retning fast grunn. Ettersom det ikke er lett å anslå hvor tykk den overhengende leppen er, gjelder det å ta godt mål – med andre ord: sørge for god sikkerhetsmargin! Selv om vi også her har med flaksnødannelse å gjøre, har erfaringene med flakskreddannelse liten overføringsverdi. Faregradvarselet er heller ikke utarbeidet med hensyn til skavlbrudd.

Vegvalg og skredutsatt lende

Vår norske friluftslivstradisjon er som nevnt inspirert av begeistring over Alpenes storslagne natur og ville, men edle befolkning blant den nyrike klassen som profiterte på den industrielle revolusjon. Motivene for å dra til fjells hadde de fra tidens kunstnere som sto bak verdens første naturvernbevegelse. Kunstnernes visjon var å snu en samfunnsutvikling som gikk på helsen løs for arbeiderne i fabrikkene og fordervet den frie naturen rundt de industrialiserte byene. De greide å skape en så stor begeistring for fri natur at vi fra slutten av 1850-årene av fikk organisasjoner, blant annet Den Norske Turistforening (DNT), som la forholdene til rette for fjellets pilegrim i alle land i Europa. De gikk under betegnelsen tourist. Utrolig nok er DNT blant Europas første foreninger for «ærandslaus» fjellvandring.

Det var disse omstendighetene som førte til at vår friluftslivstradisjon står for glede ved møtet med fri natur og for naturvennlig ferdsel. For hundre og femti år siden var det jo ikke noe alternativ til naturfiberutstyr og hesteskysstransport. Respekten for den frie naturens farer var også en holdning som byfolket fikk med seg fra fjellfolk de leiet som førere og bærere. Dristighet var et høyt vurdert personlighetstrekk hos de edle ville, men dristighet uten virkelighetsorientering ble stemplet som dumt. Å sette livet på spill ble sett på som dumdristig. Pionerene i norsk friluftsliv tok til seg innstillingen til sine forbilder i alpin fjellferdsel. Det er denne innstillingen vi senere har videreført i vegledning i friluftsliv, med oppfordringen: Ferd etter evne!

Fordi skredfaren akkurat som værforholdene ikke lar seg beregne med sikkerhet, tilsier det at vi holder oss på avstand fra livsfaren, dersom skred ikke er vår profesjon eller vår altoppslukende interesse. De engelske gentlemen som var først ute med sin Alpine Club, krevde ansvarlighet av sine medlemmer med regelen om at den som er først i tauet, faller ikke. The leader does not fall! «Ferd etter evne» vil derfor for de fleste nordmenn bety å holde avstand fra snøskred. Det er derfor vi har snakket om hvordan skredfare oppstår, og hvor vi er utsatt for skred. Vi har kommet frem til at flakskred kan løsne av naturlige årsaker eller ved at vi mennesker utsetter et flak for tilleggsbelastning når et leheng er bratt nok og høyt nok. Nå står det igjen å gi råd om utløpslengde.

Takket være forskningsinnsatsen fra blant andre Norges geotekniske institutt (NGI), kan vi gå ut fra at skredbanen ikke blir lengre enn tre ganger høydeforskjellen til øvre bruddkant. Hvordan dette henger sammen, kan vi lettest finne ut av når vi ser lesiden i profil. Vi begynner med å la blikket gli vannrett fra der hvor skråningen flater ut, til fallinjen fra øvre bruddkant. Deretter bestemmer vi denne høydeforskjellen ved hjelp av for eksempel kompasslinjalen eller en stav og går vannrett ut igjen med høydeforskjellen ganger tre. Dette er en enkel fremgangsmåte som ikke krever noe spesielt utstyr. Utløpslengden for et flakskred lar seg også bestemme når vi står og ser vinkelrett inn i lehenget. Med en spesiell vinkelmåler eller et kompass med vinkelmåler – klinometer – passer du på at du ikke leser av en vinkel for siktelinjen til øvre bruddkant fra der du står i utflatingen som er over 20 grader (se tegning). Denne måten å bestemme utløpet på er ikke mer mystisk enn at dersom du tegner en rettvinklet trekant, der grunnlinjen er tre ganger lengden av den loddrette kanten, så måler du vinkelen til 20 grader.

Avslutningsvis må det nevnes at vi kan få løssnøskred etter store snøfall. Løssnø er snø som er i omvandling fra dunsnø til finkornet snø. Vi skjønner at det ikke er noen broer som binder løssnøen sammen. Nordmenn som har kost seg med løssnøkjøring i USA, har hentet hjem ordet powder og fornorsket det til pudder (men pudder er jo noe damer bruker i ansiktet …). Skredmassene i et løssnøskred flyter som vannet i en elv, og løsner ved at en stein eller en isklump setter snømassene i gang. Skikjørere som vil nyte brattkjøring i skredutsatt løssnø, bør se til at de ikke utsetter folk lenger ned i bakken for livsfare.

For at en skivandrer skal kunne utløse et løssnøskred, må det være vesentlig brattere enn i en hoppbakke. Det vil si at det knapt er fremkommelig for en person på nordiske ski. Et tørt løssnøskred kan bli luftbåret. En sky av finkornet snø med en fart på et par hundre kilometer i timen kan knuse trær og bygninger til pinneved. Den medfølgende trykkbølgen er voldsom, men det går an å slippe fra det med skrekken ved å legge seg langflat. På Vestlandet og i Nord-Norge gjør våte løssnøskred år om annet store materielle skader. De følger gjerne renneformasjoner – faste fonnelaup (i mange dialekter på Vestlandet brukes ordet fonn for snøskred). Våte løssnøskred er voldsomme, men langsomme og derfor sjelden livstruende for turfolket, dersom man ikke er stengt inne i en trang renne.

En spesiell form for skred som forekommer hyppigere etter at klimaendringene er blitt stadig mer merkbare i Norge vinterstid, er sørpeskred. Med ujevne mellomrom omkommer folk i Norge i denne blandingen av storkornet snø og vann. For en mannsalder siden mistet en person livet i et slikt skred på Svalbard. Etter langvarig regnvær ble det oversvømmelse i en liten elv som renner fra fjellet og ut i sjøen. Den forulykkede holdt på med sitt nede i fjæra og oppdaget ikke sørpeskredet som fosset ned til foten av fjellet og nesten en kilometer utover en flat strand. Dersom vi ferdes i fjell på Vestlandet eller i Nord-Norge vinterstid og får kraftig og langvarig regnvær, må vi holde oss unna trange dalfører og for all del ikke legge en leirplass i slike trakter.

Nå har vi skredvarsling i grisgrendte Norge også – hva så?

Den økonomiske veksten i Europa og Nord-Amerika gjorde folks fritid til et raskt voksende marked fra 1970-årene av. Reiseliv, utstyrsprodusenter og medier kjente sin besøkelsestid. Millioner av «rekreasjonsskifolk», som de kalles i USA, flokket seg til kjøring i upreparert lende rundt skiheisanleggene og snart også til toppturer i fjell, på opptil 3000 og 4000 meters høyde over havet. De hadde gode skiferdigheter, men liten forståelse for vær- og snøforhold i alpint lende. For oss som var delegater til den internasjonale paraplyorganisasjonen for alpin redningstjeneste, IKAR, ble det mer og mer merkbart i denne perioden hvordan antall skredulykker skjøt i været. Til å begynne med var reaksjonen å gå ut med evidensbasert informasjon med hevet pekefinger og IKARs statistikk som bevis for hvor alvorlig utviklingen var. Etter hvert ble det klart for oss at denne fremgangsmåten ikke fant særlig gjenklang hos en gruppe mennesker som ikke var fortrolige med en steil fjellverden, og som heller ikke hadde noe forhold til den alpine tradisjonen for ferdsel i bratt lende.

Selv har jeg – kanskje ikke så overraskende – vært en talsmann for å utbre snøkjennskap blant de mange nykommerne. Jeg har imidlertid også ivret for samarbeid med tilbyderne som tjener sine penger på de fristende, men livsfarlige high sensation-tilbudene. I en periode var jeg til og med rådgiver for skisenteret i Hemsedal med prosjektet «Sikkerhet i skianlegg». I 2011 ble jeg belønnet med æresmedlemskap i IKAR for min innsats for det skadeforebyggende arbeidet. Men satsingsområdet som har fått politisk og økonomisk støtte, er skredvarsling etter oppskrift fra det toneangivende sveitsiske snøforskningsmiljøet EISLF. Denne tjenesten bygger på IKARs arbeid med en internasjonal skala, der skredfare angis med et tall fra 1 til 5. Vi har sett at det i praksis er vanskelig å vekke forståelse for livsfare med et nakent tall. Mer abstrakt kan det ikke bli. Den sveitsiske tindeveglederen Werner Munter fikk imidlertid raskt stor tilslutning da han lanserte enkle, statistikkbasert regnestykker for å komme frem til hvorvidt man bør sette utfor en bakke. Munters reduksjonsmetode ser bort fra snøforholdene (!) og forholder seg til hvor bratt det er, hvilken himmelretning en leside vender, avstanden mellom den enkelte i turfølget, og størrelsen på gruppen ⁽²⁵⁾.

Etter at reduksjonsmetoden ble lansert for 25 år siden, har det dukket opp tilpasninger i flere alpeland, samtidig som skepsisen fra profesjonelt hold – tindevegledere verden rundt – har vokst seg sterk mot en metode som er bygget på sveitsisk statistikk og ikke forholder seg til snøen. Faregrad 3 høres jo ikke avskrekkende ut – men to tredeler av skredulykkene skjer på dette trinnet. Da våre myndigheter besluttet å ta i bruk skredvarsling, var det derfor bra at de valgte Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) som fagansvarlig for å utarbeide en omtale av «skredproblemet», som skulle ledsage tallet for faregraden. Skredproblem er ordet NVEs nettside varsom. no bruker for det som østerrikske snøforskere kaller «faremønster», og som beskriver de aktuelle snøforholdene. De som holder seg til friluftsliv i den norske tradisjonen, kan på denne nettsiden finne aktuell informasjon under fanen Friluftsliv, mens brattkjørere kan orientere seg under Bratt friluftsliv. Denne nettjenesten er livsviktig for brattkjørere. For den millionen av nordmenn som ferdes på nordiske ski i fjellet, er yr.no med radaranimasjonen viktigst for sikkerheten. På varsom.no er det imidlertid mye å finne om snøkjennskap.

Jeg vil gjerne åpne dette kapittelet med en solskinnshistorie om hvor viktig det er å kjempe for det vi har kjært. I Norge har vi et imponerende utvalg av trøyer og under-, vinter- og langbukser i ren ull. Det er vi alene om i Europa – og det er ikke Adam Smiths usynlige hånd som har sørget for det … Før 1961 hadde vi bare bomullsundertøy til friluftslivbruk. Det året lanserte Helly Hansen et undertøysett i syntetfiberpels. De henvendte seg til å begynne med til folk som drev kroppsarbeid. Trøyen med den karakteristiske blåfargen og den hvite HH-logoen solgte særlig godt blant skogsarbeidere i Sverige. Svensk ungdom som drev friluftsliv i skogen, og politisk radikale, som det var mange av på denne tiden, likte det røffe og spartanske plagget og gjorde det til et signalplagg i ungdomskulturen.

Mot slutten av 1960-årene begynte det kjente regntøyfirmaet fra Moss å rette markedsføringen mot friluftslivsinteresserte i Norge. Som en toneangivende rådgiver for friluftsliv i fjellet etter den før omtalte påsken i 1967 var jeg ikke villig til å la reklamepåstandene om at syntetfiberpels var «varm som ull og mange ganger sterkere», bli hamret inn som en sannhet. Jeg så på dette fremstøtet som en trussel om at den uerstattelige naturfiberen ull skulle bli fortrengt av den kunstige fiberen fra oljeindustrien.

Jeg lyktes å komme til i «Forbrukerrapporten» med en påvisning av at ingen av påstandene holdt stikk:

• Når man blir våt av svette i syntetfiberpels, kleber vannet seg til utsiden av de vanntette fibrene. Må man av ulike grunner holde seg i ro, fordamper selv en person som fryser, svetten fra de våte fibrene som er i kontakt med kroppen. Denne raske fordampningen gjør at man fryser jammerlig. Ull har den sjeldne evnen at fibrene suger opp fuktighet. Selv når den er gjennomvåt, beholder den en tredjedel av isolasjonsevnen. Det blir brukt mot ull at den tørker så langsomt. Ja, det er det som gjør at den ikke stjeler så mye kroppsvarme per tidsenhet og dermed er uerstattelig i naturvennlig friluftsliv.
• Syntetfiberpels er ikke mange ganger sterkere enn ull, ettersom slike fibre er svært brennbare – i alle fall sammenlignet med ull som er flammehemmende fra naturens side. Selv om syntetfiberpelsen er slitesterk, vil den etter hvert legge seg flat under ryggsekken, ryggsekkremmer m.m., slik at isolasjonsevnen taper seg fordi plagget inneholder mindre isolerende luft.

Siden den internasjonalt kjente fysiologen Kaare Rodahl sto bak dokumentasjonen av syntetfiberklærnes fortreffelighet, tok det svært lang tid før internasjonale eksperter var villige til å stille seg bak min klage. Det skulle ta fjorten år før Forbrukerombudet fradømte Helly Hansen retten til å bruke reklamepåstandene sine. I mellomtiden hadde det kommet et nytt syntetfiberundertøy på markedet. Det ble markedsført som plagg som holder deg tørr ved at det leder bort svetten. Denne påstanden ble brukt for alt den var verdt, igjen med henvisning til at ullplagg blir tunge av svette og tørker så langsomt. Disse polypropylenplaggene ble selvsagt også anbefalt som det ideelle undertøyet, med kunstfiberpelsen som erstatning for en «tung» ullgenser. Salget av «supertrøyene», som de het på folkemunne, gikk strykende fordi de var ideelle til svettedrivende vinteridretter og dermed fikk mye publisitet.

Men hva var det å utsette på dette undertøyet som var så populært de første tiårene? Akkurat som syntetfiberpelsen var polypropylenundertøyet oljebasert. Det representerte dermed også et søppelproblem. Samtidig utgjorde det en ny trussel mot ullun-dertøyet. I denne situasjonen fikk jeg hjelp av et ledende, norsk tekstilkonsulentfirma til å peke på hvorfor kronargumentet om at det «supre» undertøyet tryllet bort svette, var uheldig til friluftslivs-bruk. Svette er jo ikke en plage vi er belemret med. Det er en effektiv måte vi kvitter oss med varmeoverskudd på. Klær som leder bort svetten, snyter oss for avkjøling, og kroppstemperaturen stiger. På en dagstur lider vi ikke under at vi går med «feber», men på langvarige ferder får vi den samme virkningen som ved langvarig sykdom. Vi blir slappe. En annen sak ble etter hvert kjent: Polypropylenundertøy må vaskes etter bruk, ellers lukter det svært ubehagelig. Det er upraktisk vinterstid, når tilgang på både vann og tørkemuligheter er alvorlig begrenset. Igjen viser ullen sin fortreffelighet. Vi kan til og med bruke ullundertøy med ullfettet i behold i ukevis, uten vond lukt. Ullfettet, også kalt lanolin, er det som gjør at sauen ikke blir våt. Sammen med svette gir det såpe!

Virkningen av folkeopplysning gjennom en mer og mer utbredt vegledning i friluftsliv, nye medier og etter hvert også sosiale medier har gjort sitt til at ullundertøyet ikke bare har overlevd i konkurransen med siste mote fra den kapitalsterke syntetfiberbransjen, men også har blitt den foretrukne løsningen. Ikke bare til bruk i friluftslivet, men også i arbeid, til militært bruk, i skolen og i fritid i sin alminnelighet. I Norge i dag kan vi velge mellom alt fra tykke, ribbestrikkede plagg til tynn og lekker bekledning i alle regnbuens farger. Det finnes også ullklær i fiberpels- og nettingutførelse. I Alpene og i andre land med kjølig værlag begynner det nå også så smått å skje en omstilling når det gjelder holdningen til ull. Min forklaring på at omstillingen utenlands går så tregt, er at de mangler vår friluftslivstradisjon og dermed røster som taler naturfibrenes sak.

Varme klær, kroppsnære klær

Denne solskinnshistorien om hvordan ullen har overlevd fremstøtene fra produsenter av syntetiske tekstiler med den kapitalsterke petrokjemien i ryggen, forteller oss om ullens umistelige kvaliteter. Ullfiber er rett og slett uerstattelig som materiale i de klærne vi har nærmest kroppen, når vi er i bevegelse i kjølig vær over tid: Ubehandlet ull beholder en tredjedel av isolasjonsevnen i bortimot klissvåt tilstand, gir ikke drivhusfølelse når vi har for mye klær på, og er behagelig mot huden. De kroppsnære plaggene er for ordens skyld følgende: lue, votter, strømper, undertrøye og lange underbukser.

Når det er kaldt, trenger vi flere lag, som også med fordel kan være av ull: skjorte, genser og bukser. Selv om nikkers har falt i unåde blant urbanistene, er de overlegne i bratt lende og kalde strøk. Posen under knærne gir fritt kneløft, som ikke bare er hensiktsmessig når det er bratt. I kaldt vær er det viktig at en bukse ikke strammer over knærne, ettersom det går utover den isolerende evnen på stedene der vi er mest utsatt. En ullnikkers gir oss ikke bare god isolasjon over knærne, men også over lårene. Stoffet er vevet slik at det er fast, glatt og vindtett. Denne vevemetoden er vanlig i ridebukser og går under betegnelsen gabardin. Vi kjenner igjen slike stoffer på at de er diagonalvevd. Til nikkers hører også strømper, fortrinnsvis lange nok til å rekke over knærne, slik at vi får et sammenhengende, isolerende lag fra hoftene og ned til støvlene. Moten med lange bukser av typen skallbekledning gir ikke mer isolasjon enn en vindbukse. Det er den altfor lite påaktede grunnen til at folk fryser om vinteren. Dagens vintermote gjør at folk er overdressed med dunjakke på overkroppen. Det gir gutta en imponerende cowboyskikkelse, men det innbyr ikke til å være undervegs.

Da konkurransen fra kunstfiberbransjen begynte å spisse seg til i 1950-årene, ble de store leverandørene av ull, anført av Australia og New Zealand, enige om å innføre et kvalitetsmerke for 100 prosent ren, ny ull.

Vi gjør klokt i å se etter Woolmark når vi skal kjøpe ulltøy, men vi bør også akte på at mange saueraser har både underull og dekkhår. Det er de langfibrede dekkhårene som gir oss de mest slitesterke ullplaggene. Ikke minst bør vi akte på at det er tilbydere i dagens klesmarked som sjonglerer med ordet ull og blander inn syntetfiber av ulike slag og mengde. Det sparer de penger på, mens plagget med innblanding mister noe av kvaliteten til ren ull. I markedsføringen av klær som består av fiberblandinger, heter det gjerne at syntetfiber forsterker plagget – for eksempel sokker. Det stemmer for så vidt. Syntetfibrene holder lenge, men ullen blir «barbert» bort av de skarpe syntetfibertrådene. Dermed går isolasjonen tapt.

Den mest utbredte formen for bearbeiding av ull er å fjerne ullfettet. Dermed mister vi den innebygde selvrensende effekten som sauen nyter godt av. En mye brukt behandling er Superwash. Hensikten er å gjøre det mulig å vaske ullklær i vaskemaskin uten at de blir en størrelse eller to mindre. Denne besynderligheten kommer av at ullfibrene har skjell som ligner mønsteret på en grankongle, en egenskap som gjør at fibrene filtrer seg sammen når de gnis mot hverandre, og at ubehandlede klesplagg dermed kan krympe i vask. Ull merket med Superwash er behandlet i syrebad, eller gitt et overtrekk av langkjedede, syntetiske forbindelser, gjerne en polymer som nylon, for å fjerne skjellene. Slik behandling endrer ullens kvalitet og kan gi allergiske reaksjoner hos den som har på seg plagget. Ubehandlet ull har en nyttig egenskap som har vært mye brukt til å gjøre jakker og bukser vindtette. På norsk kaller vi tovet ullstoff for vadmel. I tysktalende land heter det Loden, som den dag i dag er stasplagg for dem som ferdes i skogen i all slags vær i arbeidstiden, så vel som for dem som driver jakt og fiske i fritiden.

Som med alt annet i livet er valg av fiber til det kleslaget vi har nærmest kroppen, et verdivalg. Våre valg avhenger av hva som teller mest for oss – også kalt prioritering. Er det viktigst for oss at det kroppsnære plagget er behagelig, lett, funksjonelt, slitesterkt, rimelig, moteriktig, isolerende, kortreist, tilvirket på en måte som gir gode vilkår for arbeidsfolk, og/eller har et beskjedent, økologisk fotavtrykk – altså er naturvennlig? Vi skjønner at valget vi tar, får følger på kort og lang sikt for oss som bruker klærne, men også for samfunnet rundt oss – og for fri natur. Prioriterer vi at et plagg skal være lett, slitesterkt og rimelig, er både naturfiberen bomull og kunstfibre av forskjellige slag aktuelle løsninger. Når vi kjenner fibrenes begrensninger, kan vi innrette bruken deretter.

Men det er viktig at vi ikke kjøper katta i sekken. Det blir lett til at vi ser oss blinde på en egenskap eller to og gjør et kjøp som får uante følger. I dag har vi kunnskap nok til å se hvilke konsekvenser vi utløser med våre kjøp. I praksis viser det seg imidlertid ofte at vi trenger en påminnelse, en varedeklarasjon, slik vi for eksempel lenge har fått når det gjelder maten vi kjøper. Kjøper vi en pakke potetlefser, får vi informasjon om alt fra kaloriinnhold til kjemiske tilsetningsstoffer og hvilken gård potetene kommer fra. Det er på tide at vi får varedeklarasjoner på klær også! Det er vel også på tide at vi slutter med å kjøpe klær i butikker hvor ekspeditøren ikke kan gi oss de aktuelle opplysningene, eller ikke kan vise til en katalog med dekkende informasjon. Mens vi venter på et påbud om varedeklarasjoner, må vi leve med det problemet at vi ikke har egne butikker for friluftsliv. Vi er henvist til å gå i sportsforretninger, som jo er idrettsutstyrets tempel, med «raskere, høyere og sterkere» som alle tings mål og mening. Ett valg står dog fortsatt åpent. Vi kan oppsøke håndverkere som holder på kunsten å fremskaffe og tilvirke funksjonelle klær på en naturvennlig måte. Er vi på reise i land der håndverk fortsatt er høyt vurdert, bør vi benytte anledningen til å gjøre skreddersydde innkjøp. Ellers er det mye å finne med tålmodig søk på nettet.

Vindtette klær

Over skoggrensen trenger vi vindtette klær. Dette har også noe for seg for å holde på varmen vinterstid, og for å unngå at snøen kleber seg fast til ullklær med ru overflate, så som vadmel. Men først og fremst trenger vi vindtette klær for å hindre at vinden ødelegger nytten av plagg som hjelper oss til å holde kroppsvarmen i det ønskede leie på 37 grader. Det gjelder å bevare stillestående luft i små nok hulrom – maksimalt 3 mm. Det vi trenger, er altså vindtett stoff som slipper svettedampen igjennom. Dersom vi er i bevegelse og bruker vanntett vindtøy, ender det med at fordampet svette slår seg ned som fuktighet på innsiden av det ytterste laget. Er det kaldt, får vi rim. Dermed er det fare for at vi blir våte innenfra. Vi skjønner dermed at vindtøy er best når det ikke er impregnert. Membranene i skallbekledning, som Gore-Tex, har også denne svakheten i kjølig eller kaldt vær. Skal membranen virke, må vi gi fra oss så mye kroppsvarme at det er varmere på innsiden enn på utsiden av klesdrakten.

For det kroppsnære laget, så vel som for det vindtette laget, viser erfaringen at naturfiber gir oss den beste klesdrakten. Langfibret bomull som er dyrket på naturvennlig måte, gir oss plagg som er vindtette, samtidig som de puster. Selv om bomull trutner når den blir våt, og dermed gjør bomullsstoff vanntett, må vi leve med at det forutsetter at vi ikke utsetter stoffet for trykk av noe slag. Derfor er et telt i bomullsstoff vanntett, men ikke en anorakk eller en vindbukse. Når vi utsetter oss for væte i vårt friluftsliv, og det skal mye til at vi unngår det i vårt land, så trenger vi regntøy. Dersom klesplagg skal fortjene betegnelsen regntøy må det være vanntett.

Markedsføreren av Gore-Tex, den originale skallbekledningen som bakte en membran inn mellom to lag syntetfiberstoff, lovet at slike klesplagg var både vanntette og pustende. Denne fortryllende besvergelsen kom på markedet for snart 40 år siden, og ble gjentatt i markedsføringskataloger år etter år og sitert av betjeningen i butikker verden over. De heller få som var modige nok til å klage over at klesdrakten de hadde kjøpt til en svimlende pris, hverken var vanntett eller pustende, ble i tiår etter tiår avspist med at deres klage gjaldt fjorårets modell. Årets modell hadde overvunnet manglene … Den som hadde klaget, måtte dermed svelge nederlaget ved å innrømme at han hadde blitt bondefanget – og ble samtidig avslørt som en som gikk rundt med fjorårets modell.

Fordi jeg hadde tilbrakt noen år av mitt liv som forsker i biokjemi, kjente jeg til Gore-Tex-membranene fra analyse av store molekyler. Jeg visste også at en membran er en hinne som er gjennomtrengelig fra én side. Jeg visste til og med at Gore-Tex inneholdt det meget aggressive og giftige grunnstoffet fluor, som på 1970-tallet ble kjent for å forårsake forgiftninger av husdyr og furuskog rundt norske aluminiumsverk. Jeg investerte derfor aldri i en drakt som kostet et femsifret tall omsatt til dagens pengeverdi. Jeg begrunnet også min skepsis til det helsyntetiske produktet med at jeg ikke fikk de utlovede egenskapene til å gå opp med fysikkens og kjemiens lover. Jeg ble møtt med kritikk for at jeg ikke brukte produktet selv, og derfor ikke hadde forutsetninger for å uttale meg. Det hadde jeg. År ut og år inn var jeg vegleder i friluftslivets ulike grener til skogs og til fjells for så mange at det ble hundrevis med tiden. Jeg hadde altså hatt en ideell mulighet til å sammenligne hvordan jeg med min kombinasjon av vindtett og vanntett lag greide meg under våte og kalde forhold sammenlignet med de mange i skallbekledning. Min konklusjon: Jeg ville ikke bytte for en million … (som Troels Trier uttrykte seg i Ta’ på landet).

Etter at striden sto om hvorvidt Gore-Tex’ vidunderdrakter presterte etter reklamepåstandene, har virkeligheten gitt oss svaret. Under feiringen av 30-årsjubileet for Gore-Tex-lanseringen i Norge trykket Dagbladets helgemagasin en serie intervjuer. Da jeg ble invitert til å gi min vurdering, gikk jeg ut fra at jeg kom til å bli motsagt av jubilantene og dem som sto dem nær. Da jeg åpnet «jubileumsnummeret», fant jeg til min forbløffelse at direktøren for firmaet som representert Gore-Tex i sportshandelen i Norge, initiativtakeren til den ledende kjeden for salg av utstyr til høgfjellsbruk den gang, og den mest kjente ekspedisjonseventyreren i landet, var enig med meg. Det var også to soldater fra norske spesialstyrker. Etter tretti års utvikling var bekledningen fortsatt ikke vanntett. Mest kritisk var det der ryggsekken og remtøyet gnikket og gned. Plaggene må vaskes ofte og deretter impregneres. Det kom frem at utstyret hadde pustevanskeligheter og var utsatt for å gå opp i limingen – en svakhet som ble dekket over med fremmedordet delaminering. I ettertid har EU konkludert med at den impregneringen som har vært i bruk i årevis, vil bli forbudt fra 2016. Fluorbaserte membraner skal også forbys. Norge går foran med forbud fra 2015 ⁽²⁷⁾.

Fordi patentbeskyttelsen av Gore-Tex har gått ut på dato, er det en rekke varianter av membranbasert yttertøy på markedet. Enkelte produkter har unngått kjemikalier med giftvirkning, mens bekledning som tidligere betjente seg av kjente løsninger, har funnet nye. Men vi kommer ikke bort fra at all skallbekledning er basert på petrokjemi og derfor utgjør en belastning for fri natur. Av de forskjellige løsningene vi mennesker har funnet på for å holde oss tørre, har vel store blad fra trær i varme land lengst tradisjon. På våre kanter har kystbefolkningen nok vært tidlig ute med å kle seg i vadmel og naturfiber impregnert med naturlig voks. Det er løsninger som virker den dag i dag.

En lett og funksjonell løsning er bomullsplagg av langfibret bomull som er impregnert med en blanding av forskjellige typer naturlig voks. For ordens skyld snakker vi ikke her om genmodifisert bomull med et kraftig økologisk fotavtrykk. Slik bomull brukes til bruk-og-kast-plagg. Bare tradisjonell bomull som er dyrket på økologisk vis, gir kvalitetsfiber til vindtøy og regntøy. Bomull av dette slaget brukes til regntøy som leveres av flere store og velrenommerte engelske firma, og er mye brukt til sosiale anledninger som veddeløp, men også til jakt og fiske. Dette er «stillferdig» regntøy som egner seg godt til norske former for friluftsliv. Alternativet for den som vil ha vanntett regntøy, er plastregntøy til arbeidsformål.

Det er imidlertid knapt noen vekt å spare på denne løsningen, men du slipper arbeidet med etterimpregnering i våte somre. Voksimpregnert bomull vil selvsagt også gi kondens dersom vi skalker alle luker. Så lenge ikke vinden er sterk, kan vi unngå det. I alle tilfelle kan vi holde kondensen mot regntøyet i sjakk ved å bruke vindtøyet som mellomlag.

Det vindtette laget, en anorakk eller jakke, må ha en hette. Hodeplagg er de viktigste klesplaggene vi har. Når vi er hensiktsmessig kledd, men ikke i bevegelse, utgjør varmen vi mister gjennom hodet, rundt halvparten av all varmen vi mister. Jo kaldere det blir, desto større blir andelen varme vi mister fra hodet. De lodne, skotske hetteluene, som ble kalt balaclava helmets fordi gurkasoldater brukte slike hodeplagg under Krimkrigen, er det verdt å anstrenge seg for å få tak i. De kan brukes som en finlandshette. De kan også brettes slik at du får tre lag rundt ørene og pannen og du får et fremragende hodeplagg. Akkurat som for hodet trenger vi også vindtøy for hendene – altså vindvotter. Igjen er kombinasjonen ull og bomull en ideell løsning. Vi er imidlertid ikke velkledd før vi har fått på oss lange gamasjer. De er praktiske for oss som bruker nikkers, dersom vi skal vasse i snøen. For dem som foretrekker lange bukser, bidrar lange gamasjer til å bremse nedkjølingen av det varme blodet fra hjertet som skal holde tærne våre varme. Uansett hva slags bukser vi bruker, trenger vi imidlertid å forhindre at vi får snø i støvlene. I Østerdalen som i Alpene har lange gamasjer av vadmel vært i bruk i generasjoner. Dette er utstyr som utgjør en forskjell for folk som har dårlig blodsirkulasjon.

Fottøy, fotposer og fingervarmere

Klatrevanter varmer hendene når vi raster og trenger å ha fingrene fri til å håndtere små redskap. Fotposer av tykk seilduk til å trekke utenpå skistøvlene er praktiske når vi arbeider med å søke ly i snøen, graver snøprofil, osv. Ideen med klatrevanter ble til før dagens isredskap erstattet bare fingre under vinterklatring. Votter er varme, men de ødelegger for fingerfeste. Vanter er mer hensiktsmessige til klatring, men de hindrer fingrene i å varme hverandre. I klatrevanter er det bare tommelen som har et sted å være. Det trengs, fordi den i motsetning til de fire andre fingrene ikke har noen fingre å varme seg på. Når det blir så kaldt at de fire fingrene trenger et sted å varme seg, har vantene en åpning i håndflaten hvor fingertuppene kan få hudkontakt. Trengs tommelen også til finarbeid, kan den smøyes ut gjennom åpningen i håndflaten. Mens mine ideer til anatomiske ryggsekker og telt med buede stenger går igjen verden rundt, er det bare Forsvaret som har benyttet seg av ideen med klatrevantene. Er du strikkekyndig eller kjenner noen som er det, er det bare å ta etter.

«Fottøy (…) brukes for å beskytte føttene mot ubehagelig temperatur og ujevnt terreng», heter det i Store norske leksikon. Vi kan vel føye til at vi vil at fottøyet også skal gi oss feste, ikke bare «i ujevnt terreng», men også i bratt og glatt lende. I barmarksperioden forventer vi at føttene holder seg tørre. Det ønsker vi vinterstid også, men da legger vi også vekt på å holde føttene varme. På toppen av det hele skal fottøyet også passe i skibindinger, slik at vi kan bevege oss fritt og ha god styring på skiene i utforbakke. Det hadde vært fint om det hadde latt seg gjøre å trylle frem fottøy som oppfylte disse kravene for både vinter- og sommerforhold. Forsvaret har siden 1950-tallet holdt på «enhetsstøvelen». Det var et misfoster da jeg gjorde militærtjeneste på begynnelsen av 1960-tallet, og bedre gikk det ikke med lanseringen av støvelmodellen som er i bruk den dag i dag. Dette uvesenet har ikke vært noe mindre enn en katastrofe for utviklingen av skiferdighet hos norske menn, og det er «NATOplankene» som – svært ufortjent – har fått skylden.

Støvler som oppfyller alle kravene, er vesentlig tyngre og stivere enn joggesko, men det er fottøy som varer lenge og som ikke svikter deg i ditt friluftsliv til fots. Slike støvler er dyre, men de er varige og må betraktes som en investering. Du sparer vekt og penger på å se bort fra kravet om tverrstivhet – en forutsetning for å kunne få feste på små tak i bratt fjell og for å bruke stegjern på bre. Dersom du ikke tenker deg i slikt fjellende, kan jeg anbefale varmt de særmerkede, svenske høgskaftstøvlene som går under betegnelsen kängor – vi kunne kanskje fornorske det til «kjenger»? Jeg snakker om modeller som er gjort vanntette til ankelen med et gummibelegg, uten at vi får gummistøvlenes ulemper. For oss nordmenn er det uvant at støve-len ikke holder foten i et fast grep, men at den snøres til rundt den nederste delen av leggen. Det fordelaktige med dette er at føttene kan «breie seg» og at du aldri får gnagsår. Både for støvler og svenske høgskaftstøvler er lær førstevalget. Det egner seg også best til støvler ved at du med valg av lærkvalitet kan finne en balanse mellom støtte og mykhet i overlæret.

Midt på 1980-tallet gjorde fabrikantene av alpine klatrestøvler et forsøk på å erstatte lær med plast, slik det hadde lyktes for alpine skistøvler. De hadde fremgang med isklatrestøvler, men måtte gi seg med støvler for klatring på fjell. I løpet av de senere år har vi imidlertid sett at produsentene av (klatre)støvler har gått over fra å bruke massiv plast til forskjellige former for syntetvev. Slike støvler er mer funksjonelle enn massivutgavene, men overraskende lite slitesterke. Som vi har sett i produktutviklingen for turutstyr av mange slag, anstrenger produsentene seg for å komme bort fra naturfiber. Det handler ikke bare om at syntetiske materialer er billigere i innkjøp og lar seg lettere bearbeide maskinelt, men også at det trengs erfarne håndverkere til å velge ut og håndtere natur- materialer. Håndverkere lar seg ikke styre som maskiner.

De stiller krav til kvalitet. Det var derfor norske skifabrikker gikk konkurs etter 1974. Ski skulle tilvirkes av tre og ha løssnøspenn, ikke sporspenn, og dermed basta!

Jeg advarer mot støvlefôr av Gore-Tex og andre syntetfibermembraner ⁽²⁷⁾. I kaldt vær gjør slikt fôr at du blir fuktig av kondens, og i regnvær holder det ikke hva reklamen lover. Skinnfôr er både behagelig og hensiktsmessig, men vanskelig å oppdrive. «Kjengene» er ufôret og tørker derfor lett. Sålegrepet er avgjørende for at fottøyet skal gjøre nytte for seg. Det avhenger av materialet sålene er laget av, og av sålemønsteret. Året 1937 ble et vendepunkt for sålegrep, da italieneren Vitale Bramani kom med Vibram-sålene. Det revolusjonerende ved disse var at Vitale Bramani, i samarbeid med bildekkfabrikanten Pirelli, tok i bruk gummi i sålene. Med årene har vi fått et stort utvalg av gummiblandinger som tilbyr ulik balanse mellom slitestyrke, sålegrep og feste på små lister. Mykt sålemateriale gir bedre friksjon, men er mindre slitesterkt og gir ikke feste på fyrstikkbrede lister i bratt fjell.

Skistøvler til bruk på nordiske ski bør ha alle barmarkstøvlenes egenskaper og i tillegg samvirke effektivt med skibindingene. Som for støvler til alpin klatring er det viktig at sålen er passelig stiv i lengderetningen, og tverrstiv – det vil si vridningsstabil. Det gjelder for alle slags bindinger: hælklavebinding, kabelbinding, tåbinding og BC-bindinger. De to sistnevnte bindingstypene krever standardiserte støvleformer. Det begrenser valgmulighetene for støvlemodeller. Tendensen er ellers at oljebaserte produkter år for år erstatter utstyr som er tilvirket av naturfiber. Mens tåbindinger stadig påfører skistøvler skader i sålen, viser bruken av BC-bindinger til lange vandringer i polområdene at dette utstyret nå er ganske robust. Lukkemekanismen på tidlige modeller av denne standarden hadde en tendens til å fryse fast. Nye varianter har langt på veg overkommet denne svakheten.

Nytt fottøy i lær til skibruk er det snart bare svenskene som lager. De holder på større bredde enn den nordiske normen som vi kjenner fra støvler til bruk i tåbindinger. Det er en fordel i kaldt vær. Det finnes også modeller med innersokk av filt. Dette «breiflabbfottøyet» er mye brukt av norske spesialstyrker. Det går fint sammen med hælklave- og kabelbindinger som fortsatt er på markedet i Canada, Sverige og Norge.

Vi som har levd en stund, merker hvordan synet på mat og drikke forandrer seg med tiden. Jeg interesserte meg tidlig for sunn mat. Min far, brennerimesteren, som stelte med gjær, ga meg drypp fra impulser han fikk gjennom tysk faglitteratur. Det året jeg «gikk i lære» som tindebestiger i Tyskland, brukte jeg ikke bare til å studere økologi, men også til å eksperimentere med kosthold i økologisk perspektiv. Så tidlig som i 1958 kom jeg derfor over en spesiell blanding av store havregryn, frø, nøtter og (tørket) frukt som ble spist med yoghurt. Denne blandingen gikk under navnet Bircher-Benner-Müsli, etter opphavsmannen Dr. Maximilian Bircher-Benner. Mens jeg studerte biokjemi og noen år arbeidet som forsker innenfor feltet «livets kjemi», orienterte jeg meg om hva slags kosthold som kunne passe for en som engasjerte seg i tindenes friluftsliv. Som del- og heltidsansatt ved Norges idrettshøgskole og ansvarlig hovedvegleder i friluftsliv, der kosthold var et innslag, fikk jeg brynt meg på idrettens fysiologer. Selv om noen idretter akkurat som friluftsliv utøves under åpen himmel, er det etter mitt syn ikke hensiktsmessig å følge oppskriftene for (elite)idretten. Men det finnes unntak – for eksempel müsli (som ikke betyr en liten mus, men puré eller mos).

La oss begynne med motbakkemat. Det er mat som gjør motbakkene lette å ha med å gjøre, eller karbohydrater, som det kalles i fagterminologien. Jo flere motbakker du omgås – ikke omgår, altså desto mer mat av dette slaget trenger du. Slik motbakkemat er lettfordøyelig. Den legger ikke beslag på så mye av blodet i magen, slik fett gjør. Når kostholdsguruer advarer mot poteter, brød og brunost – kortreiste kilder til karbohydrater – så har det noe for seg for folk som av ulike grunner har mer fett på kroppen enn de har godt av. For den som sitter mye stille, er rådet om å unngå lettfordøyelige former for sukker greit nok. Kampanjer som nærmer seg mobbing av annerledestenkere, er imidlertid beklagelig av flere grunner. Oppfordringen til å lange innpå med lavkarbomat – det vil si protein øker etterspørselen og dermed prisen. Det har lenge vært kjent at det går utover de fattige i verden. Når denne store befolkningsgruppen i verdensmålestokk har store mager, er det ikke fordi de spiser for mye, men fordi de ikke har råd til å spise minstemålet av protein. I den senere tid har det også blitt allment kjent at protein fra dyr – kjøtt – kommer fra husdyr som er storprodusenter av den potente klimagassen metan. Heldigvis er det liten uenighet om at vi trenger karbohydratrike grønnsaker, frukt og bær, fordi slik mat inneholder livsviktige fiber, vitaminer, antioksidanter og mineraler.

Akkurat slik kroppen er avhengig av at vi spiser mat med rikholdig og allsidig innhold av vitaminer, kan vi ikke unnvære fullverdig protein. Da snakker vi om kjøtt, fisk, melke-og planteprotein. I dag vet vi at fisk og fullverdig planteprotein – belgvekster som erter, bønner og linser – er best for helsen. Det er også best for dyrehelsen, når vi ser bort fra «burfugl» og «burfisk» (fisk fra oppdrett i norske fjorder).

Vårt kosthold er imidlertid ikke fullstendig før vi har sørget for fett. Selv om fett har kommet i vanry, da først og fremst fett med mettede fettsyrer, er det ikke tvil om at det også er livsviktig. Vi bør foretrekke fettet fra fet fisk, men vi trenger heller ikke være bekymret for melkefettet lenger. Plantemargarin ble hilst velkommen da den kom på markedet. I dag vet vi at herdingen av fett fra planteriket ikke er av det gode.

Drikke på tur er viktigere enn mat

«Du må ikke drikke, for da blir du slapp», ble jeg formanet i slåttonna – ofte en solrik tid på vestbredden av Mjøsa i slutten av 1940-årene. Senere har jeg fundert mye over hvordan generasjoners praktiske erfaring kunne komme så skjevt ut. Jeg har jo som kjent stor tiltro til mønsterlæring hos naturnære kulturer. Den forklaringen jeg har kommet til, er at advarselen mot å drikke for mye, kom av følgene av å drikke for mye. Dersom man drikker uhemmet av kaldt vann, vil det ta lang tid før det er blitt så varmt at magen kan sende vannet videre til utskilling som svette. Dermed stiger kroppstemperaturen, og med «feber» blir vi slappe. Jeg kan tenke meg at rådet var «kvalitetssikret» ved at folk fulgte det til de ble desperat tørste og belmet i seg litervis.

I parentes bemerket har jeg etter mange besøk på avsides steder på kloden merket meg et viktig trekk ved kulturer som fortsatt går i naturens skole. Her finner vi til dels groteske unntak fra det kloke og hensiktsmessige. Det gjelder alltid å ta imot gjester. De vet ikke hva godt de kan gjøre for de fremmede, og serverer det mest dyrebare de har. Hos sherpaer som lever i 3000–4000 meters høyde under storfjellene i Himalaya, får du derfor servert te med udrikkelige mengder salt. Det tar ukevis å frakte te og salt på yakrygger fra havet i India til foten av verdens høyeste fjell. Derfor er disse varene det mest kostbare de har å by gjestene.

Hos oss nordmenn er det andre forhold som bestemmer vårt gode rykte. Tradisjoner må vike for moter, og moter begrunner vi med tillitvekkende fakta. Aktuelle fakta er da: En mann som veier 75 kilo på strømpelesten har rundt regnet 50 liter vann i kroppen. Når det henger slik sammen, høres det ikke overbevisende ut at det er så viktig å drikke på tur. Likevel blir vi minnet om at vi må drikke jevnt og trutt i varmt vær, og enda mer dersom vi går i motbakker med tung ryggsekk. I min tid som vegleder i friluftsliv på NIH for førti år siden leste studentene i pensumlitteraturen at en idrettsutøver mistet en femtedel av arbeidsevnen etter å ha mistet en liter vann til svette og kroppens «renovasjon» – urin og avføring – etter en hard økt.

Fysiologer konkluderer ikke så bastant i dag, men nøyer seg med å uttale at tapet av en liter vann går merkbart utover utholdenheten og konsentrasjonsevnen. I mellomtiden har det gått mote i å drikke i ett sett. Folk går med en «sutteflaske» i hånden, eller de har «innlagt vann» i ryggsekken med drikkeslange hengende over skulderen. Det er visst ikke lenger så viktig å overtale folk til å drikke på tur. Erfaringer fra høye fjell og varmt vær i Asia og Nord-Amerika de senere år viser at overstadig drikking av vann kan føre til at det trengs sykehusbehandling for å komme i balanse igjen, fordi nyrene blir overbelastet og du får opphopning av vann i hjernen med symptomer som ligner alvorlig høydesyke ⁽²⁸⁾. Dette skjer nå også her hjemme. En ung, norsk hæroffiser fortalte nylig at han på en øvelse hadde tyllet i seg opptil åtte liter vann i døgnet. Følgen var at han ble så elendig at han måtte sendes til behandling på sykehus.

I dag er vi så opplyste at vi skjønner at brorparten av vannet i kroppen trengs for at de mange cellene i kroppen skal kunne fungere etter hensikten, og at tap av vann fra vårt forgrenede nettverk av blodårer fort kan få alvorlige følger. Vi kan enkelt og greit å finne ut om vi har drukket nok, ved å gjøre «tisseprøven». En gul flekk i snøen taler sitt tydelige språk om at kroppen rasjonerer vann når vi kvitter oss med giftig nitrogen i form av urin. Metoden fungerer selvsagt også på barmark. Vi vil se – og merke på hvordan vi har det – at vi drikker nok, når vi drikker så mye at vi er utørste. Er det varmt og vi tar i hardt, bør vi etterfylle litt ekstra.

Da går vi i gang med å lage til drikke for turbruk. Uansett årstid anbefaler jeg at man tar seg tid til å varme vannet, gjerne til det koker. Ikke fordi det er så vanskelig å finne rent vann i Norge. Så snart vannet går hvitt i en bekk eller elv, har vi et renseanlegg. Det piskes oksygen inn i vannet som bakterier trenger for å rense vannet. Fra den tid jeg var Forsvarets vann- og kloakkekspert under førstegangstjenesten, husker jeg at våre pionerer i vannrensing benyttet dette prinsippet ved rett og slett å blåse luft inn i en svær kum. Bekkevann som får pisket inn vann på en naturlig måte, smaker jo også godt. Vi behøver heller ikke å være bekymret om det går beitedyr i området. Når vi bruker tarmbakterier som mål for forurensning, er det fordi de er enkle å påvise, ikke fordi disse bakteriene vanligvis er farlige for mennesker. Hensikten med å koke vannet til turbruk er først og fremst at våre mager trives best når de ikke blir nedkjølt. Da forrykker vi heller ikke maktbalansen i fordøyelsessystemet, som inneholder halvannen kilo bakterier (!). Varmt vann kan også raskt komme til nytte som svette. I sommervarmen kan du merke hvordan svetten perler frem på pannen etter en kopp med varm te. Det er nok ikke noen tilfeldighet at folk i varme land serverer gloheit te.

Det vi også kan lære av folk i land med varmt vær, er at de sjelden drikker vann. De drikker te fra tebusken. Den svarte teen er gjæret og byr på mange nyanser i lukt og smak. Min erfaring er at svart te er best når det er om å gjøre å drikke litervis. Grønn te er emmen i smaken, men har til gjengjeld større mengder antioksidanter. Det viktigste med te fra tebusken – både den grønne og den svarte – er at vi er sikre på å få i oss en solid dose med mineraler. Jeg hører for øvrig av og til, når jeg taler teens sak, at den inneholder mer koffein enn kaffe. Det kan nok stemme når vi sammenligner dem i tørrvekt. Men når vi skal trekke teen, utgjør vekten av tebladene vi bruker, bare en brøkdel av hva som skal til for å tilberede en tilsvarende mengde kaffe. Da går jeg ut fra du ikke bruker den brutale, engelske oppskriften med en teskje til tekannen og en for hver kopp. Det gir en så besk smak at øyboerne halvblander med melk og forsyner seg ettertrykkelig med sukker til en ordentlig høykarbobombe.

Hvorfor anbefaler jeg ikke kaffe som drikke på tur? Svaret er enkelt og greit at kaffe er en mildt stimulerende kosedrikk som begynner å vise uheldige bivirkninger etter tre til fem kopper – alt etter hvor sterk du lager den. Vi trenger mer drikke på en dagstur, ikke minst i varmen, og enda mer når motbakkene blir lange og bratte. Til ulempene hører også at kaffe er kjent for å bremse det ryddearbeidet som vår hjerne bruker drømmesøvnen (REM-søvnen) til nattestider. Fordi jeg er tilhenger av et enklest mulig kjøkkenstell på mine ferder høyt og lavt, unngår jeg også kaffekoking. Kaffefettet setter en besk smak på teen i termosen. I praksis trengs det også en ekstra kjele – eller en innretning – for tilberedningen av «brun, etsende væske», som det heter i den sosiolekten jeg har bidratt til. Verre er det med det økologiske fotavtrykket til kaffe. Som for te er den langreist, men med den ekstra ulempen at det som nevnt trengs adskillig flere gram per kopp. Det summerer seg til mange båtlaster for en så populær drikk. Mest alvorlig virkning har den moderne dyrkingsmetoden. Kaffebuskene plantes slik som vi kjenner fra frittstående bærbusker i Norge og dermed går den kraftige solstrålingen på jordsmonnet løs. Bedre blir det ikke med det store forbruket av kjemiske plantedrepere og vann, som er mangelvare i disse delene av verden.

Som turdrikk er saft, fortrinnsvis kortreist, en velsmakende drikk som byr på alt teen bidrar med, og dertil vitaminer. Da er vi tilbake til «kildens klare vann». Vi var inne på at kaldt vann i større mengder ikke er gunstig for fordøyelsen. Det er imidlertid ikke vanskeligere enn at vi tar oss litt tid til å varme vannet i munnen før vi svelger. Leser vi beretninger om hva slags drikke tindebestigerne hadde i ryggsekken i gamle dager, ser vi at det ofte var kosedrikker med stimulerende virkning. Jeg er av dem som mener at friluftsliv i den norske tradisjonen er så koselig at vi ikke trenger andre stimuli enn mestringsgledens budbringere i våre hjerner. Det er jo også vel kjent fra vegtrafikken at sterke drikker går utover aktsomheten og dømmekraften.

Vi nordmenn er et nistepakkefolk. Vi skal ikke lenger enn til Sverige og Danmark før nistepakken er byttet ut med mat som vi for-binder med middagsmåltid. Jeg har lidd nok gjennom årene sammen med våre naboer mens de leste bruksanvisninger, rørte i grøt og supper, stekte og braste. Jeg kan følge varmmatsfolket så langt som til fruktsuppe eller havregrøt. Ingrediensene i havregrøt er lette å bære: store havregryn – som ikke trenger lengre koketid enn små gryn – tørrmelk og tørket frukt, alternativt geitost. Brunost, eller rødost, gjør seg ellers godt på grovt brød eller knekkebrød. Det gjør også gulost eller kvitost. Ved siden av annet pålegg er det hensikts-messig å spe på med nøtter og frukt. Glem ikke drikke, dersom det ikke er noen vannkilder der dere ferdes!

Frokost er det viktigste måltidet, heter det. Jeg er blant dem som insisterer på det. Det vil vel i alle fall de fleste være enig i som våkner etter å ha søkt ly i snøen, eller i et telt en kjølig vintermorgen. Havregrøt etter oppskriften som ble nevnt over, varmer og styrker. For den som er redd for å svi grøten, eller at den koker over mens vi har annet fore, har jeg følgende råd: Kok først opp litt vann til å røre ut tørrmelken i. Kok så grøten på vann, og tøm på melkeblanding etter behov. Spe på med en eller flere av ingrediensene i müsli- oppskriften til Bircher-Benner. Glem saltet! Med et allsidig kosthold får vi i oss mer enn nok salt uten å salte maten i tillegg. Når svette-dråpene i pannen smaker salt, er det noen som tar det som et tegn på at vi må salte maten. Forklaringen på at svetten smaker salt, kan jeg takke vår første idrettslege, Per W. Staff, for. Han gjorde meg oppmerksom på at den livsviktige NaCl-konsentrasjonen i kroppen er hormonstyrt. Når vi skiller ut salt i svetten, er det fordi konsentra-sjonene har blitt for høye. For øvrig – spar ikke på teen til frokost, og sørg for å ha varm te på termos for både kalde og varme dager.

Dypt i bondens aker

Et varmt måltid om kvelden er hensiktsmessig for å sørge for at vi får i oss nok fett og protein. Med hensyn til næringsverdi, økologisk fotavtrykk, dyrevelferd og matlaging er det belgvekster, røkt og/eller hermetisk fisk og tørket kjøtt av norsk storvilt som peker seg ut.Tørkede grønnsaker fra butikk eller egen innsats, avrundet med potetmos basert på tørrmelk, blir til velsmakende og velvalgte måltider for friluftsliv i den norske tradisjonen.

«Det strøymer på meg … » når jeg tenker tilbake på netter uten medbrakt tak over hodet: netter ved nyingen en stjerneklar vinternatt i Selbu villmark under studietiden, en ettervinternatt noen år senere med beina dinglende over avgrunnen på en hylle nær toppen av Vesteggen på Store Vengetind (1852 m) i Romsdalen … I dette kapittelet deler jeg erfaringer fra et mangfoldig friluftsliv som handler om å innrette seg praktisk, der jeg selv måtte ordne med nattelosji med enkle midler.

I skogen trenger vi ikke gjøre stort annet enn å lete litt før vi finner et godt sted for natten. Under en skjørtegran – en gran med vidtfavnende grener – finner vi et lunt hi vinterstid, når det er vanskelig å se forskjell på et nedsnødd troll og en av skogens kjemper. En lunere bivuakk (av det tyske militære Beiwacht: «Vakt ved bål om natten») er det mulig å lage i skogen når det er rikelig med løssnø. Måk opp en haug av løssnø så stor som en romslig iglo for det antallet som trenger ly – er det flere enn tre–fire, trengs det flere hauger. Klapp løssnøen jevnlig med spadene, slik at dere setter i gang dannelse av flaksnø uten hjelp av fjellvinden (se kapittel 8). Når flaksnøen har blitt én-finger-fast (jf. håndtesten under snøkjennskap, se kapittel 8), kan arbeidet med å hule ut snøhaugen begynne. Mens taket i en snøhule bør ha en tykkelse tilsvarende lengden på underarmen, kan vi være litt gjerrigere når vi lager snøhaugiglo. Er snødekket tykt, er det mulig å lage inngang med varmelås som i en snøhule (se kapittel 10). En formaning på tampen: Bruk heller ryggsekk og vanntette eller vindtette klær som underlag enn å gå løs på forsvarsløse graner med kniv og øks! Grunneiere ser heller ikke med blide øyne på at du tøyer allemannsretten, som jo gir deg adgang til å forsyne deg av tørt virke til bål – i den kalde årstiden.

Bål gir varme og bål skaper stemning. Dan Andersson trenger bare to verselinjer for å trylle frem det magiske ved å sitte alene ved bålet, eller la stillheten sige på når vi er flere. Om bål går det an å skrive en bok, akkurat som vi for ikke lenge siden fikk en bestselger om ved. Jeg skriver en bok om det friluftslivet som handler om å være undervegs. Jeg begrenser meg derfor til å beskrive en naturvennlig form for bål som etter hvert kommer i bruk her hjemme. Jeg har for lengst begynt misjoneringen for det jeg kaller vinterbål, men det bør ikke hindre oss i å bruke slike bål om sommeren også. Jeg hilser derfor betegnelsen toppfyrt bål velkommen. Det passer jo godt for et helårsbål.

Det toppfyrte bålet byr på mange fordeler. Det gir oss anledning til å sitte i en sluttet krets rundt bålet, ettersom det ikke ryker – selv om vi ikke finner tørr ved! Hvordan vi får det til? Jo, ved å la bålet tørke veden. Og det får vi til ved å legge det mest brennbare vi kan finne (eventuelt i ryggsekken), på toppen av kunstferdig stablet ved. Kunsten er å legge lag på lag med vedskier som bør være minst på lengde med underarmen. Vedskiene må ligge tett i tett for at ikke glør skal falle ned i underetasjene og sette dem i brann for tidlig. Som vi skjønner, må lagene med vedskier ligge omskjerves (om hverandre) for å forhindre at alt raser sammen. Da runder jeg av med å advare mot å legge på mer ved etter at bålet er tent. Selv om den er tørr, er den kald og får bålet til å ryke.

Legg skiene parvis med tuppene mot bålet, sitt på ryggsekken, og hvil beina mot skiene. Bålet trenger ikke annen pleie enn brannslokking dersom det begynner å brenne i kjelleretasjen. Skjer det, vil jo bålet smelte seg ned til bakken og vekke dem som sover der, og da er jo mye av vitsen med vinterbålet borte! Vinterstid slokker vi bålrestene med snø. Om sommeren bør vi slå oss til nær vann og kunne hente nok til å slokke glørne. Husk at det trengs tillatelse til å brenne bål i skogen i sommerhalvåret – far vel!

Ly i snøen

Snøhuler er ikke nødbivuakker – bedre kan man nemlig ikke få det i de staseligste hytter. Det kan imidlertid oppstå nødssituasjoner dersom vi mangler kyndighet og hensiktsmessige redskap. Jeg minnes godt en anledning som kunne ha endt med forferdelse. Under et av Høgfjellsskolens mange kurs for lærere og vegledere den vinteren dro vi av gårde en kald og strålende dag på etterjulsvinteren. Skiføret var lekkert med løssnø med et lag dunsnø ovenpå. Bedre kunne det ikke bli for telemarkssvinger – den ideelle løssnøsvingen for alle på nordiske ski. Utpå dagen la vi som løftet våre hoder merke til at det sto svære snøfaner vannrett ut fra de høyeste toppene. Ja, men det var jo kaldt og klart. Det betyr jo kortreist vær med sno i dalene og vindstille på toppene? Det gjør det, helt til fønvinden kommer med stor kraft og forsyner seg av løssnøen (se kapittel 5). Da har vi kanskje en halv time på oss før den milde vinden når ned og gjør det vanskelig å holde seg på beina – og finne vegen i snøføyka. Da to av fire lag hadde nådd frem til Hyndadalen under Skogshorn (1728 m) litt før det ble mørkt – et aktuelt sted for å søke ly i snøen for natten – hadde den milde vinden nådd dalbunnen rundt 600 høydemeter lenger nede. Men nå var det ikke lenger bare å børste av seg finkornet snø. Fønvinden hadde gjort snøen klissvåt – bokstavelig talt. Dette klisset la seg på vindtøyet i et flere millimeter tykt lag.

Jeg erindrer at snoren til anorakkhetten la på seg til den ble så tykk som en wienerpølse. I en slik situasjon er gode råd dyre – når man ikke følger dem – og det gode rådet i et slikt tilfelle er raskt å lage en lemur. Lemuren må være bred nok til at alle får plass, og rage minst en underarmslengde over hodet på alle i turfølget. En gruppe i vinterfjellet bør ikke ha flere enn åtte medlemmer. Da kan gruppen snakke sammen i all slags vær ved å stille seg på skiene til hverandre og danne en ring med en diameter på toppen halvannen meter. En åttergruppe, ferdråden medregnet, greier godt å holde sammen i hardt vær og lage en lemur på et kvarters tid. Skal vi greie å få opp lemuren så raskt, må vi ha øynene med oss og finne god flaksnø til blokker som holder til muring: Én-finger-fast snø. Dersom det bare er to eller tre som skal ha ly, er det greit å lage muren rett. Er det flere i turfølget, bør vi gi muren halvmåneform. Gir vi hver i en gruppe på åtte en plass på én meter, kan det passe med at halvmånen får en diameter på 6 meter (for dem som regner på det: lengden av omkretsen av en sirkel = diameteren x 3,14) Du kan ellers merke opp halvmåneformen ved å holde staven på strak arm og lage en litt for trang halvsirkel. I løpet av et kvarters tid kan man søke ly bak muren.

Hemmeligheten er at alle har snøspade og stikker ut blokkene der de skal sitte. Da vokser muren dobbelt så fort som når man henter blokkene bak muren. Før vi setter oss, legger vi skiene parvis i det mønsteret vi kjenner fra kronbladene til prestekravene, og setter oss med utstrakte bein med føttene oppå skiene, som fungerer som isolasjon mot snøen. Vi motstår fristelsen til å lage sofa. I den sittestillingen blir jo leggene hengende loddrett ned, og blodstrømmen fra kalde tær tilbake til hjertet får verst tenkelige forutsetninger. I le bak muren kan alle kle seg hensiktsmessig til snøhulegravingen. Med det klissvåte snødrevet vi var utsatt for under Skogshorn, var det best å ta på vanntette klær. Er snøen tørr, er det mest hensiktsmessig å begrense seg til vindtøy som yttertøy. Da kleber ikke snøen seg til klærne, og vi unngår kondens. Er vi for tynnkledd, blir de ytterste klesplaggene varme. Snøen smelter, og vi blir våte. Vi kan avverge det ved stadig å børste av oss snø med snøbørsten – et veldig nyttig hjelpemiddel vinterstid. Det er viktig å spise godt før gravingen begynner. Det går fort med tre–fire timer før hulene er i femstjernersklassen. Dersom vi ikke har tilgang til vann, er det viktig å komme i gang med snøsmeltingen så fort som mulig. Mens vi graver, bør vi skifte på å etterfylle snø i kjelene og fylle termosene med kokende vann etter hvert, slik at alle har full termos når de kryper inn i hulene.

Blant oss huleboere er det alltid diskusjon om hvilken utforming av hulen som er den beste. Jeg tilhører dem som velger etter forholdene. Og under så krevende forhold som dem vi var utsatt for denne vinternatten, med hard vind som lesset på oss våt snø, var løsningen firemannshule med to arbeidsåpninger i ståhøyde ideell. Da kan to grave, mens de andre to skuffer snøen unna. De som graver, er da i ly, mens bakmennene må arbeide med værets fulle styrke i ansiktet. Ansiktet, ja – under de forholdene vi var utsatt for, klistret den våte snøen seg også fast til ansiktet. Selv om fjellinna – hemsedølenes navn på mildværet som kommer fra den andre siden av værskillet – holder flere plussgrader, var snøen frysepunktkald. Ved å bytte roller ofte nok holder alle varmen. Det sies at det var Jens-Anton Poulsson, en av tungtvannssabotørene, som innførte dette firemannshiet i Forsvarets vintertjeneste. Dette hiet er ikke bare redningen når været er som kraftigst. Det er en arbeidsbesparende metode som også gir god arbeidsstilling. Vi gjør det meste av arbeidet stående og sparer oss for mye knestående skuffing.

Det hører med til ferdrådet å lete frem aktuelle steder for utgraving. En egnet skavl til en hensiktsmessig snøhule for fire personer finner vi ikke i en håndvending. Som vi drøftet i kapittelet om snøkjennskap (se kapittel 8), ser vi da etter lesider med høydeforskjell på i underkant av 5 meter. Med våre turkart med ekvidistanse 20 meter er bekkefar på tvers av fremherskende vindretning det sikreste å holde seg til. Undervegs er det klokt å se seg om etter bivuakkmuligheter. Det er både spennende og potensielt nyttig dersom det skulle oppstå en situasjon som krever ly. Den ideelle skavlen er bratt, slik at det blir minst mulig arbeid med å skuffe unna snøen. Bratte skavler kan imidlertid være harde. Knivfast snø betyr at det kan gå med en time ekstra til utgraving (se kapittel 8). Når vi har valgt ut en egnet skavl, står det igjen å finne ut om den er dyp nok. Det beste hjelpemidlet til dette formålet er en skredsøkestang. En skistav er for kort. En søkestang, som hører til i ryggsekken sammen med snøspaden vinterstid, bør være over tre meter lang. Dersom vi ikke treffer fast grunn når vi søker vannrett inn i skavlen og i 45 graders vinkel på samme sted med en slik stang, har vi funnet et bra sted. Jeg advarer mot å gå opp på skavltaket for å søke loddrett ned i skavlen. Det er praktisk, men med bristende snølag i skavlen kan det gå sprekker i snømassene.

Før vi begynner å grave, lager vi en arbeidstegning. Som for telt er det praktisk å gå ut fra at hver av huleboerne får 60 cm bred plass til rådighet. En firerhule blir da 2,5 meter bred. Gjør vi de to arbeidsåpningene 0,75 meter brede, står det igjen en søyle på 1 meter mellom dem – smalere bør ikke det bærende midtstykket være. Vi risser opp plasseringen av åpningene i snøen. Vi passer på at taket i arbeidsåpningene kommer så høyt opp som mulig, for å være sikre på at vi har snødyp nok til en brisk – som vi ligger på – med en lengde på minst 2 meter. Vi må samtidig passe på at taket i hulen blir tykt nok. Minstemålet er en underarm tykt tak – alen var forresten ordet for dette tradisjonelle lengdemålet. For å få det hele til å stemme kan det da passe å bestemme taket i arbeidsåpningene til omtrent 1 meter under taket på skavlen. Vi begynner med å stikke ut omrisset av arbeidsåpningene. Når det er gjort, stikker vi spaden skrått inn mot spadestikkene i omrisset. Da faller snøklumpene ned. Vi unngår å brekke snøen løs, og snøspaden holder mye lenger.

Når vi er sikre på at midtstykket er minst en underarm tykt, begynner de to interiørarkitektene å grave inn mot hverandre. For at takprofilen skal bli jevn som ved gjennombruddet i en tunnel i et fjell, bestemmer vi først briskhøyden på den ene siden, hvorpå vi med hjelp av søkestangen sørger for at vi er på samme høyde på den andre siden. Knepet er her å ta søkestangen fra hverandre og skyve den stykke for stykke gjennom midtstykket. Når vi har bestemt briskhøyden, fortsetter vi å stikke ut klumper og blokker innover i hulen – egentlig graver vi ikke snøhule, vi stikker ut den faste snøen. Men når vi nå er i gang med å utforme rommet som skal utgjøre hulen, gjelder det å holde på den bredden vi la opp til – 2,5 meter – og huske på at kuppelformen gir det mest solide taket. Får å få til en finest mulig krumning, graver vi først mot hverandre etter å ha merket buen med spadestikk fra stedet der vi stakk søkestangen da vi bestemte briskhøyden. Denne høyden bestemte vi ut fra at vi ville ha sittehøyde for alle fire. Etter som vi arbeider oss innover, passer vi på å holde brisken vannrett, og utforme en fin kuppel. Når vi er en meter inne i hulen, eller halvvegs, begynner vi på den nedadgående krumningen. Det blir mindre etterarbeid dersom vi farer varlig i utformingen av taket. Vi ønsker et mest mulig glatt tak, ellers kan det komme til å dryppe fra skarpe kanter, særlig dersom vi er rause med bruken av kokeutstyr. Dersom det blir mørkt før vi er ferdig med hulen, er det både nyttig og hyggelig å tenne et stearinlys. Hvis vi lager en lysnisje helt nede ved brisken, midt mellom åpningene, kan vi slokke det kalde, elektriske lyset ganske snart.

Når brisken er blitt en drøy meter lang, er det på tide å begynne å fylle igjen den ene arbeidsåpningen. En av fordelene med dette firerhiet er at det blir mindre snø å lempe helt ut av hulen. For å få det helt tett oppunder taket av åpningen er det mest praktisk å stikke ut blokker som det er lett å mure med. Og tett må vi ha det for å unngå gjennomtrekk. Da gjelder ikke min garanti om at vi får 2 plussgrader på hodeputen. Når dette er ordnet, står det igjen å se til at brisken er vannrett, slik at vi får den takhøyden vi trenger. Når lengden stemmer, er det også viktig å se til at hulen er like bred innerst som på inngangssiden. Hjørnene skal med andre ord være rettvinklet. Da har vi kommet så langt at den første kan krype inn med alt utstyret, mens de andre legger siste hånd på verket. Vel inne gjelder det å børste bort all snø fra klærne, rulle ut underlaget og gjøre seg klar til å krype i posen. Om nødvendig senker en bunnen i det som skal bli inngangstunnelen nok til at varmelåsen virker. Det vil si at de andre to må stikke ut passende blokker til å senke taket i den fortsatt frie arbeidsåpningen så mye at tunneltaket kommer i underkant av brisken. Dermed stenger vi varmluften inne i hulen. Da får vi en trekkfri inngang som vi lar være åpen for den som må ut i nattens løp (se tegningforegående side).

Murerne må finne en praktisk løsning på en understøtting for muren som skal senke taket i inngangsåpningen. Dersom det er mulig å lage en lang nok blokk til at det blir en bærebjelke i briskhøyden, er det mest elegant. Denne blokken må imidlertid være mer enn 75 cm lang, tilsvarende bredden av arbeidsåpningen og litt til, slik at den får anlegg på begge sider. Det enkleste er å legg en ski eller to på tvers av åpningen i passende høyde og mure opp derfra. Med tent stearinlys i hulen er det lett å se om muren blir så tett at den ikke lekker varmluft. Vi tetter sprekker ved å stryke på løssnø som «mørtel».

Nå gjenstår det bare å ta vare på redskap, skiutstyr, merke hulen og gjøre avtaler med naboer dersom det er flere huler. Søkestenger og snøspader kan med fordel bli med inn i hulen. En søkestang kan bli et praktisk underlag for en koker, mens spadeskaft kan brukes til å henge opp eventuelle våte klær på. Skulle inngangen føyke igjen i løpet av natten, kan spader dessuten komme til nytte. Ski som er satt én og én ordentlig fast i snøen, kan brukes til å markere hvor hulen er. Stavene kan forankres til skiene ved å tre hempene over skituppene, eller ved å stikke dem ned i snøen med håndtaket først. Kokeapparatene som har vært i bruk til snøsmelting, tar vi selvsagt også med inn i hulen. Dersom alle termosene er fylt med varmt vann, slipper vi å bruke kokeren inne i hulen. Mens vi sitter lunt og varmt i soveposen, kan vi kose oss med et kveldsmåltid med tørket kjøtt eller hensiktsmessige former for fiskemat med potetmos til.

Du lurer på hvor det blir plass til ryggsekken og innholdet når vi har lagt opp til å ta ut minst mulig snø for å begrense arbeidet. Det får vi til ved at én etter én børster bort snø fra klær og utstyr, for så å legge de klærne vi ikke trenger å ha på oss i soveposen, oppå liggeunderlaget, og bruke noen som hodepute. Resten av innholdet i ryggsekken kan vi bruke til å avgrense oss fra naboene og fra veg-gene i hulen. En anatomisk, det vil si meisløs sekk, kan brukes som liggeunderlag, mens en pakkrammesekk kan plasseres under posen i fotenden.

Selvsagt kan vi ta ut noen ekstra kubikkmeter snø for å gjøre plass til en arbeidsgrop foran brisken og til ryggsekkene. Omkostningene er imidlertid en times tid ekstra arbeid.Takket være fremgangmåten vi valgte, kom vi ikke bare rimelig raskt i ly den kvelden i Hyndadalen da den kraftige fønvinden overøste oss med smeltende snø. Vi fikk av oss alt som var vått, og hengte det på spadeskaftene før vi krøp i posene med sokkeskift, reservelue og et tørt sett undertøy. Alle hadde også nok varmt vann til et vel fortjent kveldsmåltid.

Neste morgen våknet vi til blå himmel, flommende sol og vind uten snøføyke. Fønvinden var like frisk, men løssnøen var blitt så våt at vinden ikke greide å løfte den mer. Fordi vi ikke alltid kan vente å våkne til «ein strålande morgon», er det viktig for en gruppe med mer enn én snøhule i bruk å gjøre en avtale om kvelden om når ferden skal gå videre dagen etter. Bare det å stå og vente et kvarters tid på dem som fikk mer å drive med enn de trodde, kan være en påkjenning i isnende sno eller piskende snøføyke. Vi har historier fra virkeligheten, også her til lands, om gode kamerater som ventet altfor lenge under slike værforhold, med følelsesløse tær og fingre, til deres dårlige kamerater endelig hadde pakket ferdig. Da de kom i hus, viste det seg at de hadde de fått dype kuldeskader. I ferdrådet bør vi komme inn på hvorfor det er viktig å holde avtaler, ikke minst i vinterfjellet. Da bør vi også drøfte hvorfor det tar så lang tid fra man reiser seg opp i sittende stilling i en snøhule til man står på skiene med sekken på ryggen og hendene i stavhempene. Det er ikke mange som får det til på under to timer den første gangen de prøver. Det kan jeg si etter å ha vært vitne til godt over ett tusen kursdeltakere som har forsøkt seg.

Det er mange former for bivuakk i snøen. Ved å velge firerhulemønsteret med trekkfri inngang og arbeidsåpninger i full ståhøyde får vi en bivuakk som kan hjelpe oss ut av de kinkigste situasjoner, samtidig som den er bekvem og koselig. Det går an å forenkle, eller utvide med eget kjøkken. Det er bare snøforholdene, været og fantasien som begrenser oss. En grunnform for en enkel bivuakk som krever lite snø og kan graves – og her handler det om å grave – uavhengig av metervis med flaksnø, har fått navnet flatgrop. Den egner seg ikke for mer enn tre innvånere. Tykkelsen til snødekket bør helst være minst sittehøyden pluss underarmslengden (en alen). Du kan bruke søkestangen eller staven til å måle på en kamerat som sitter og rekker en hånd i været. Ideelt sett bør det være et lokk av flaksnø over annen snø i snødekket som svarer til halvparten av høyden under taket.

Arbeidet begynner med å markere sidene av en tre meter lang grøft med en alens bredde. Ettersom gravingen foregår uten noen skjerming mot vinden, kan vi gjøre det beste ut av det ved å legge grøften i vindretningen. Det kan hjelpe litt mot en eventuell snøføyke å lage en liten V-formet mur i den enden der vi vil ha nedgangen. Gravearbeidet går ut på å arbeide seg ned til passende takhøyde for to av de tre meterne. Den siste meteren skal bli en trapp ned i flatgropen. Når vi har kommet en alen dypt i flaksnøen og har nok til et bærekraftig tak, begynner vi å lage en hvelving ved å hule ut grøften til begge sider. Dersom det bare skal bli plass til to, kan vi greie oss med en brisk som er 2 meter bred, tilsvarende et telt for to. Tre personer trenger til sammen en to meter bred brisk. Det mest praktiske i en slik bivuakk er å lage lysnisjen i enden uten trapp. Denne enden er det derfor en fordel å hule ut, slik at vi får et overheng over lyset. Som for snøhulen er det viktig å sørge for at brisken blir flat og at hjørnene blir vinkelrette, slik at det blir plass nok. Når gravearbeidet er gjort – det blir mye snø å kaste opp og ut – begynner arbeidet med å stikke ut blokker. Blokkene må være lange nok til å dekke til grøften og solide nok til ikke å brekke. Dersom det ikke har lyktes å renskjære blokkene slik at taket blir lystett – her er igjen stearinlyset til nytte – er det bare å måke på med løssnø til alt er tett. Husk også å stikke ut et par blokker til å dekke til nedgangen.

Dersom vi ikke finner flaksnø, kan vi utnytte det vi lærte om flaksnødannelse. Først trenger vi rikelig med løssnø. Så gjør vi som vinden og knuser krystall i stjerneform eller bruddstykker av stjerner til finkornet snø ved å tråkke en større snøflate – med skiene på – før vi begynner å grave. I kaldt vær får vi da flaksnø etter en times tid. Det er den samme snøomvandlingen som foregår når vi tråkker et skispor i nysnøen og etter en stund har et fast spor å gå i. Dersom vi ikke finner løssnø og/eller det ikke er kaldt nok, kan vi legge ski og staver på tvers av grøften, dekke til med det vi har for hånden og spa på med nok snø til at vi får brukbar isolasjon. Til dette formålet vil vi selvsagt være godt hjulpet med en vindsekk, ofte kalt bivuakksekk (se kapittel 8). Må vi velge denne løsningen, kan vi merke flatgropen med søkestenger. Spadeskaft kan også gjøre nytten, men en spade må vi ha med ned i bivuakken. Den aller enkleste formen for flatgrop har fått betegnelsen sarkofag. Når det er tilgang på nok løssnø, lager vi blokker til å mure opp vegger så høyt at vi kan avslutte byggverket med den formen for tak som situasjonen tillater.

Den fineste formen for flatgrop er kantgrop. Den fortjener egentlig betegnelsen kan t h ule. Med denne løsningen kan vi oppnå alle snøhulens fordeler når vi har en skavl til rådighet som ikke er stor nok til å lage en hule. Vi begynner med en alen bred grøft som i første omgang er to meter lang (se kapittel 11). Vi graver grøften vinkelrett på skavlen ned til brisken og like dypt som for en flatgrop – sittehøyde pluss en alen taktykkelse. Men når vi begynner med uthulingen, utformer vi rommet som en kuppel. Brisken gjør vi som vanlig to meter lang. Skal vi ha plass til fire, blir bredden 4 x 60 cm, som vi runder av til 2,5 meter. Det elegante med denne varianten av flatgropen er at vi kan få til en varmelås som i en snøhule. Det gjør vi ved å sørge for at veggene på begge sider av grøften, der den munner ut, blir bærekraftige. Det vil si at de ikke noe sted må være tynnere enn en alen. Vi er imidlertid avhengige av at inngangstunnelen er lang nok til at vi kommer oss opp på brisken. Vi er jo ikke slangemennesker heller. For at det skal la seg gjøre, må veggene være adskillig tykkere enn en alen. Vi husker ellers fra firerhulen at taket i tunnelen bør ligge litt i underkant av brisken for å stenge varmluften inne. Når den innvendige formen stemmer, følger vi det samme mønsteret som for hulen. Med dette avrunder jeg omtalen av snøbivuakker og går over til å dele erfaring om telt av ulike slag.

Huset i ryggsekken

Min første natt med huset i ryggsekken var i et pyramidetelt uten bunn på Totenåsen på slutten av 1940-tallet. Jeg hadde akkurat begynt på tenårene og var på tur med Oterpatruljen i 3. Skreia. I dag er det nok ikke få som tviler på at man kan overleve en regnværsnatt i et telt av bomullsduk, til og med uten bunn … Da vi drøftet vindtøy, var vi inne på fordelene som vindtett stoff av langfibret bomull byr på sammenlignet med syntetfiberduk. Det er pustende og vindtett. Brukt som teltduk er bomullsstoff også vanntett – så lenge vi ikke berører duken når den er våt. Dette er enestående fordeler for teltboere på både sommer-og vinterføre. Vi unngår drypp av kondensvann ned på soveposen ved det minste støt mot stenger eller duk. Forklaringen på at en duk som blir våt når det regner, ikke slipper vannet igjennom, er nettopp at duken blir våt når det regner.

Trådene trutner, og duken blir tett. Det gjør også at duken krymper i regnvær. Følgen er at teltduken strammer seg. Det gir bomullsduk også det fortrinnet fremfor teltduk av syntetvev at den ikke blafrer når det regner og blåser. Og det er jo en utbredt værtype i den norske fjellheimen. Derfor har bomull heller ikke gått ut på dato til bruk i lavvoer i samisk tradisjon og i militære telt. Men hvordan kan det da ha seg at vi i dag må lete forgjeves i norske sportsforretninger etter bomullstelt for det lille turfølget?

Jeg må vel ta noe av skylden. Meg bekjent var det jeg som konstruerte det første teltet av syntetfiberstoff i Europa til ekspedisjonen til Tirich Mir i 1964. Deltakerne var mine kamerater fra Tindegruppa ved NTH i Trondheim, med den klatrende filosofiprofessoren Arne Næss som gallionsfigur. Jeg skulle også ha vært med, men ble hjemme av hensyn til min karriere som forsker i biokjemi. Jeg bidro imidlertid til å utruste ekspedisjonen med innovasjoner og nyskapninger. I beste sivilingeniørstil tenkte jeg at teltene i høydeleirene måtte gjøres så lette som mulig. Vidunderstoffet nylon hadde kommet til Norge og var i bruk blant annet i siste mote i herreskjorter. Da jeg oppdaget at den amerikanske ekspedisjonen til verdens høyeste fjell i 1963 hadde glinsende, oransje nylontelt, gjaldt det bare å få tak den riktige duken. Byens egen teltfabrikant – Helsport – ordnet opp, og ekspedisjonen kunne reise av gårde med vinrøde nylontelt i lettvektsklassen, med tversgående møneås som verden til da ikke hadde sett maken til. Jeg var klar over at nylonduken ikke pustet, og laget et arrangement med et ventilasjonsrør. I det ørkenaktige klimaet med steikhete morgener lengst vest i Himalayas fjellheim var mine kamerater fornøyde med høydeteltene.

Annerledes ble det da de andre norske teltfabrikantene fulgte etter med telt i syntetfiber til bruk i Norge. Kondensproblemet og blafringen i duken ble imidlertid stilletiende tolerert som prisen for å få et lettere telt med vanntett bunn. Da fabrikantene først hadde tatt skrittet bort fra naturens fibere, gikk det som med skifabrikantene etter Falun i 1974. Med polymerer fra kjemibedrifter kunne man greie seg uten kjennerne av naturens hemmeligheter, samtidig som man var uavhengig av naturens luner i skoger og bomullsåkre. Syntetfiberprodukter av alle slag kan leveres etter spesifikasjoner og kontrolleres i laboratorier. Produksjonskostnadene går ned i alle ledd. Flere får råd til å skaffe seg siste modell. Salgsvolumene øker. Dermed øker også budsjettene til markedsføringen som bestyrker kundenes følelse av å følge med tiden (les: motene).

Med tilgang på stadig nye syntetfibermaterialer blir naturens fibere stadig mer eksklusive. Bare de som har glede av kvalitetsgjenstander som kyndige håndverkere har skapt på en naturvennlig måte, er i lengden villige til å betale summen slik brukskunst må koste.

I Norge er det jo for tiden mange som har så god økonomi at de kunne bidra til å holde håndverkstradisjonene i hevd. For dem som har et trangere budsjett, er muligheten der til å øve nevenyttigheten og lage eget utstyr. I 1970-årene og frem til årtusenskiftet var dette innslag i flere av studiene for vegledere i friluftsliv – blant annet ved Høgfjellsskolen. Ved sjøen har vi for øvrig sett en gledelig utvikling for tradisjonelle bruksbåter og båtkultur. Det bør inspirere til å ta et tak også for friluftslivet på land, til den frie naturens beste.

Hva kan vi lære av teltboende kulturer? Mange generasjoners erfaring i fire av fem verdensdeler burde være bekreftelse nok på at naturfiber er hensiktsmessig til teltduk. Samer på Nordkalotten, mongoler i Asia, beduiner i Afrika og indianere i Nord-Amerika kan alle slutte seg til dette. Kjegleformen en utbredt utforming av teltene i naturnære kulturer. Kjente eksempel er samenes lavvo og nordamerikanske indianeres tipi. Den mongolske jurt utnytter plassen bedre i et kjegleformet telt med høye, loddrette vegger og liten takvinkel. Da fritidssysler i fri natur etter hvert ble mer vanlig i Europa, var det helst husteltformen med langsgående møne som kom i bruk, men pyramideformen hadde også sine tilhengere. Med slik utforming går det med mye duk for å få til et romslig telt. Det var derfor Tirich Mir-teltene hadde tversgående møneås.

Etter å ha fundert på hvordan forholdet mellom antall kvadratmeter duk i teltet og den innvendige plassen kunne bedres, så jeg for meg et telt med buede stenger. Det ville gi bedre plass, samtidig som det ville gå med mindre duk, noe som igjen ville si lettere telt.

På slutten av 1960-tallet var glassfiber et vanlig materiale i fiskestenger. Det ble en aha-opplevelse som førte til at produsenten Helsport igjen flyttet grenser i 1969 med utformingen av et tomannstelt med to parallelle, langsgående glassfiberstenger. Til ferden til Tseringma i 1971 – et hellig fjell på grensen mellom Nepal og Tibet som rager mer enn 7000 meter over havet – modifiserte jeg teltet med pustende bomullsduk i taket ⁽⁵⁾. Utover i 1970-årene fortsatte utviklingen av telt med glassfiberbuer. Neste stadium var tunnelteltene med tversgående buer, og deretter kuppelteltene. I dag kan man velge og vrake i telt med buer av ulike materialer i alle mulige retninger. Så lenge ikke en stang ryker og lager en flenge i duken, kan jeg være med på at kuppelformen overgår kjegle- eller pyramideformen. Jeg sover best med en stang av stål i et telt med kjegle- eller asymmetrisk pyramideform. Lykke til på jakten etter teltet som gjør at du kan se frem til en god natt når det blir alvor!

Valg av teltplass krever omtanke! I skogstrakter er det mest praktiske hensyn som teller: om det er vann i nærheten, om vi unngår at teltet blir stående i en vanndam i regnvær, om det som vokser og gror rundt oss tåler tråkk, osv. Men vi kan komme ille ut dersom vi slår oss til i ly av tungt nedsnødde trær, eller dersom vi om sommeren utsetter oss for lynnedslag med en teltplass under høye trær, eller på en utsatt høyde. Over skoggrensen blir listen over faremomentene lengre: Ligger leirplassen sikkert med tanke på lynnedslag, stein-sprang og snøskred?

Om det ikke er livet om å gjøre, så har det ellers mye å si for trivselen og bruk av brennstoff hvorvidt leirplassen ligger utsatt til for sno i et elve- eller bekkefar. Vær oppmerksom på at kaldraset ned fjellsidene ikke bare gjør det surt i trange dalfører, men at kaldluften danner kaldluftsjøer akkurat som vannet. I norske fjellbygder hørte det til barnelærdommen at gårdene ble anlagt oppe i dalsidene. På en togreise i Gudbrandsdalen får vi god tid til å studere hvordan fortroligheten med fri natur har vært avgjørende for plasseringen av husene. Det var viktigere at våningshuset lå over kaldluftsjøen, enn at høyet kunne seile ned mot en låve i dalbunnen.

En av de mange følgene av klimaendringene er faren for regnskyll som kan åpne nye bekkefar. Vinterstid hører det også med å vurdere hva sterk vind og løssnø kan føre til. Et eksempel på det er et turfølge som uforvarende valgte en teltplass hvor teltet i nattens løp ble begravet i en snøfonn. I kapittelet om snøkjennskap (se kapittel 8) var vi inne på at en snøfonn blir dannet bak en hindring som bremser ned vinden, slik at den mister evnen til å slepe med seg snø.

For snart tretti år siden våknet jeg en vinternatt i Telemarks fjellverden i et telt med en følelse av å være innestengt. Jeg måtte ta i for å bryte meg løs fra snømasser som hadde lagt seg over meg. Hvordan i all verden kunne dette ha skjedd? Da vi lette etter leirplass om ettermiddagen, tok det en stund før vi kom til enighet om hvor våre tre telt skulle stå. Det blåste friskt, og et flertall ville legge seg bak en fjellkam. Jeg sto fast ved at vi burde velge en åpen slette, slik at vinden fikk komme til og holde teltet fritt for snø. Innvendingen mot å sette teltene så åpent til var at de ikke ville holde stand mot vinden. Dersom vi skulle velge den åpne sletten, mente flere at vi måtte bygge en høy lemur tett inntil teltene. Jeg pekte da på at vi måtte ut om natten og befri teltet for snø som samlet seg på duken. Som kompromiss foreslo jeg å bygge en lav lemur med så stor avstand til teltene at vinden slapp snøen og dannet en snøfonn før den nådde teltet – en metode som er kjent fra bilveger og jernbaner. Kompromissforslaget gikk igjennom. Vi innrettet oss som avtalt og krøp i posene. Da jeg våknet i snøens kalde favntak, kunne jeg ikke med min beste vilje skjønne hvordan det hadde skjedd.

Ettersom jeg måtte klyve over mine to teltkamerater, gjorde jeg forsiktige antydninger til at den som var nærmest utgangen, kunne ordne opp. Ingen reaksjon. Jeg kledde meg etter været og kom meg ut uten at noen lot til å merke det. Jeg kom meg inn igjen, kledde av meg og kom meg i soveposen igjen. Det var fortsatt ikke noen reaksjon fra de andre. Fortsatt tenker jeg med skrekk og gru på hvor galt dette kunne ha gått. Det er en god egenskap å kunne sove godt – men ikke for godt når man ikke sover i sin egen seng. Hva var så forklaringen på mysteriet? Neste morgen kom det frem at noen av guttene hadde oppfattet at de tre jentene som hadde ønsket å bo sammen, var redde for at teltet deres ikke skulle tåle vinden. Kavalerer som de var, bygget de en solid lemur tett inntil teltet. Tilfeldigvis lå dette teltet slik til i forhold til vårt at vinden slapp taket i den finkornede snøen over vårt telt. Det skal mye til for at denne historien gjentar seg, men den spissformulerer hva vi må ha i tankene når vi slår leir vinterstid. Femti år med egne og andres vintererfaring har ikke rokket ved at jeg velger en fri flate for teltet. Et fjelltelt skal tåle storm i kastene, og jeg holder som sagt på et telt med kjegle- eller pyramideform og en stang av stål ⁽⁵⁾. Til vinterbruk er det ellers viktig at teltet har loddrette vegger som er høye nok til at snø som sklir av duken i vindstille vær, ikke tynger ned duken og stjeler plass fra innbyggerne.

Vi lar fremherskende vindretning bestemme hvordan vi orienterer teltet på leirplassen. Det er selvsagt lite hensiktsmessig å la inngangen vende mot vinden. For kjegleformede telt utgjør det ellers ingen forskjell hvordan vi snur og vender på det, mens det er vanskeligere å finne en ideell plassering av et tunneltelt. Reiser vi det med lengdeaksen i vindretningen, vokser den motsatte enden til spinnakerform. Det er imidlertid lett og tilrådelig å eksperimentere med plasseringen av telt med selvbærende konstruksjon. Vel så vesentlig som orienteringen av teltet er forankringen. Du har mye igjen for å sørge for at alle teltpluggene sitter solid – og at de skråner i riktig retning. Får du ikke plassert alle pluggene skikkelig, kan det straffe seg ved at du må ut i regn og blåst for å rette opp fadesen. Vanligvis er det nok av stein å hjelpe seg med i Norge. Over skoggrensen bør du også ta den tid som trengs for å finne forankring til alle bardunene. Et telt uten bunn bør ha «gresskant» til å legge steiner tett i tett på. På den måten kan vi hindre at vinden får trenge inn i teltet og løfte det. Steinene gir også en solid forankring.

Rigging av telt vinterstid er for de viderekomne. Det er nærliggende å gi seg til å grave ut en tomt, slik som man gjør for et hus. Det kan vi komme til å angre på dersom vinden har løssnø å fare med. Den som er fortrolig med snøen, vet råd. Avhengig av snøforholdene tråkker vi leirplassen med eller uten ski. Når kald løssnø får ligge en stund, blir den som kjent et fast gulv. I våt snø er gulvet straks brukbart. En flat snøfonn er også fristende, men med vind følger jo mer finkornet snø. Greier vi å få til et fast gulv, kan vi ganske enkelt bruke sommerplugger. Klaffer ikke det, kan vi bruke ski og staver. Det er upraktisk dersom vi akter å bli boende noen dager. Da kan vi hjelpe oss med grener som vi har sanket undervegs, eller treplugger som vi har med hjemmefra.

En vinter for lenge siden, da den beryktede kakelinna ved juletider hadde tæret hardt på snødekket, og januar fortsatt var en kald måned, var telt den eneste måten å søke nattely på for kadetter på kurs i Hemsedal. Men hva gjør vi når landskapet er dekket av et tykt islag, og snødekket er luftig dunsnø? Ikke var det hold i snøen, og ikke var det feste for teltpluggene.

Ettersom snøkjennskap var et viktig innslag i denne kursserien, som fortsatt er i gang etter 49 år, kom vi til at vi kunne lage flaksnø. Jeg foreslo å feste bardunene i skiene og skuffe snø over etter samme mønster som for snøhaugigloer. Men vi kunne jo ikke grave ned skiene, lød innvendingen. Etter en halv times tid fant vi ut at vi var i en nødssituasjon, og at vi derfor kunne bryte reglene. Denne historien gir oss altså et hint om hvor viktig det er å gi Askeladden i oss anledning til å utfolde seg. Men da må vi være til stede undervegs.

Som vi reder, så ligger vi. Da passer det å begynne med underlaget. Det skal bli prikken over i-en i arbeidet for sikkert og trivelig leirliv. Da skumplastmattene kom på markedet, var det disse «oljeflakene» som var løsningen. Det er enda et eksempel på hvordan vi lar oss blende av det nye og moderne. Men det hjelper lite med en god sovepose når isolasjonen mot snø er så dårlig. Som om ikke det var nok, er slike matter også harde å ligge på. Resultatet er at vi våkner mange ganger i løpet av natten fordi vi ligger så ubekvemt. Den som fortsatt holder på skumplast, bør i så tilfelle gjøre det fordi det ellers blir problemavfall. Nå er tilbudet av myke underlag mangfoldig, og noen luftmadrasser har også fyllstoff som gjør at isolasjonen mot bakken er god. Vi kan for øvrig spare mange penger ved å legge tørre klær under soveposen i stedet for underlag med dyrt fyllmateriale. Ellers gjelder jo det samme i telt om vinteren som i snøbivuakkene: Børst bort snø! Et telt bør ha et fortelt hvor vi kvitter oss med snøen. I barmarksperioden kan vi bruke forteltet til å kle av oss vått tøy, henge det opp og ta på oss det tørre skiftet. Men før vi kommer så langt, er det praktisk å ha vann nok for kvelden og frokosten. God natt!

Hvis de gir deg linjert papir – skriv på tvers, oppfordret den spanske annerledestenkeren Jiménez, som i sin tid ble påskjønnet med Nobelprisen i litteratur. Jeg slutter meg til hans tenkemåte og oppfordrer til å gå på tvers av tilrettelegging av fri natur. På merkede stier og i merkede løyper er det lett å falle for fristelsen til å gå for å komme frem. Går du på tvers, må du være til stede for å finne vegen. Det inviterer til årvåkenhet. Du blir vár rikdommen i landskapet og mangfoldet av skapninger, store som små. Du har kanskje slått fra deg å tråkke ditt eget spor, fordi du aldri kom i gang med å lære deg kunsten å bruke et kart. Enklest er det å komme i gang når du er i følge med noen som har knekket koden. Det gir seg selv at det er best å begynne øvelsene på barmark. Når snøen dekker til landskapet, forsvinner mange detaljer. Når du prøver deg på egen hånd, er det hensiktsmessig å øve der du er kjent.

Selv om det finnes bedre kart i større målestokk til turbruk enn kartverket Norge 1:50 000 – landets topografiske hovedkartserie – er mitt råd at du holder deg til kartene i denne serien, da den dekker hele landet.

Fordi det krever lang øvelse å kunne lese av kartet hvor bratt lendet er, er det mest hensiktsmessig å holde seg til ett kartverk. I dette kapittelet om orientering begrenser jeg meg for øvrig til å hjelpe til med dørstokkmila og dele erfaringer fra et langt liv under åpen himmel. Jeg tar for meg bruk av kart som er tegnet på papir, og bruken av kompass når situasjonen krever det. Tankegangen bak min deling av erfaring fra orientering i denne boken er analog og garantert fri for batteridrevet målangivelse via satellitter. I min tid som hovedvegleder for sentrale redningskurs på bre og klatrefjell for Norges Røde Kors tok vi riktignok allerede tidlig på 1990-tallet i bruk GPS-teknologien til orientering i tåke på breer med sprekkområder. Alternativet var å bruke den veldig tidkrevende 60-gradersmetoden – eller vente til skydekket lettet. I en bok om friluftsliv i den norske tradisjonen hører den analoge tilnærmingen hjemme. Vi kan gjøre oss uavhengige av high tech-hjelpemidler ved å ta oss tid til en løpende dialog mellom kartet og landskapet. Det er en fremgangsmåte som også har overføringsverdi til det å finne vegen i livet med en løpende dialog mellom våre vegvalg og den virkeligheten vi ferdes i. Jeg forsøker altså ikke å skrive en komplett håndbok i orientering. Slikt lesestoff finner du i rikt monn på et bibliotek nær deg, eller på nettet.

Det sikreste stedet å oppbevare kartet er i ryggsekken. Sikkerhetsfriker beholder kartet i sekken til de er sikre på at de ikke vet hvor de er. Når de da tar frem kartet, er jeg sikker på at de ikke finner ut av hvor de er. Skal vi ha nytte av kartet, må vi ha det for hånden. Bare på den måten kan vi få lendet til å stemme overens med kartet. Det får vi til ved å orientere kartet. Står vi for eksempel ved en rett strekning ved en liten elv, finner vi elven på kartet og holder kartet slik at retningen for elveløpet i lendet stemmer med retningen for elven på kartet. Ved hjelp av de tynne, brune linjene som krysser vår elv på kartet – høydekurvene – kan vi finne ut om elven på kartet og elven i lendet flyter samme veg, eller om vi har orientert kartet 180 grader feil. Det er på denne måten historier om «den gang da» oppstår. En elv har gjerne gravd seg ned i lendet. Det blir gjengitt på kartet med hårnålformede høydekurver. Elven flyter «mot krumningen av hårnålene».

Første gang du orienterer kartet etter lendet på denne måten, er det kanskje litt møysommelig, men etter hvert går det nok greit. For dette er det helt grunnleggende mønsteret for å få flyt i kartorienteringen. Med kartet orientert velger du det neste stedet i rimelig nærhet hvor du mener å kunne kjenne deg igjen. Når du når frem dit, fortsetter du til neste aktuelle lendedetalj. Slik fortsetter du til du når frem til bestemmelsesstedet som ble bestemt under ferdrådet. Etter mitt syn er det altfor mye snakk om å orientere seg med kart og kompass. Men det er kartet vi orienterer oss etter. En annen sak er at i skyggeløst lys på vinterføre – også kalt blindføre – eller i tåke eller mørke, kommer kompasset til nytte for å orientere kartet og for å holde retningen. Sa du krysspeiling? Ja, det kan du få bruk for dersom du er av dem som går med kartet på det sikreste av alle steder. Ellers er det jo også slik at dersom du har forsømt deg med «kjenn-deg-igjen-metoden», og været er usiktbart, er det heller ikke noe å sikte på i krysspeiling. Når sikten av og til ikke er lengre enn til skituppene, er det imidlertid ikke annet å gjøre enn å gå over til kompassmarsj. Da må vi kunne ta ut en kompasskurs. Det var litt av en operasjon før Silva kom med sitt oljekompass med fast, men dreibar kompasslinjal. Før du går i gang, bør du gjøre deg kjent med det som skal til for å komme frem til gradtallet for kompasskursen:

• Kompasslinjalen er en gjennomsiktig linjal som kompasshuset er festet til.
• Marsjretningspilen er streken langs midten av linjalen som ender med en pilspiss.
• Kompasshuset er dreibart med hvit- og rødfarget kompassnål. Rød del peker mot nord.
• Nordpilen er pilen som er merket i bunnen av det dreibare kompasshuset.
• Nordlinjer er linjer i bunnen av kompasshuset som er parallelle med nordpilen.
• Gradskalaen er en skala langs omkretsen av kompasshuset/på oversiden på nyere modeller.
• UTM-projeksjon er grunnlaget for Norge 1:50 000 med nord–sørlinjer for kompasskursbruk.
• Misvisningen er forskjellen i grader mellom magnetisk og geografisk nord – se kartet.

Forutsatt at du vet hvor du er og hvor du vil, finner du kompasskursen:

• Ved først å legge kompasslinjalen nøyaktig an mot disse punktene og med marsjretningspilen pekende dit du skal.
• Ved deretter å dreie kompasshuset til nordlinjene i kompasshuset er parallelle med UTM-projeksjonens nord–sørlinjer på kartet – pass på at nordpilen peker mot nord på kartet (nord er opp på kartet når informasjonen er rettvendt for lesning).
• Husk å korrigere for misvisning dersom du ferdes nord i landet – antall grader østlig eller vestlig misvisning finner du på kartet. Er misvisningen vestlig, legger du til, er den østlig (som nord i landet), trekker du fra.

Når du slik har tatt ut kompasskursen, kan du bestemme marsjretningen:

• Ved å dreie kompasset til kompassnålen ligger over nordpilen (i bunnen av kompasshuset) – pass på at den rødmerkede delen av kompassnålen peker mot nordpilens N). Marsjretningspilen peker nå i marsjretningen.
• Ved deretter å ta ut et orienteringsmerke i marsjretningen – ikke altfor langt av gårde, slik at du slipper å holde øye med kompasset hele tiden – og ta letteste vegen dit. Gjenta til du er fremme.

Du skjønner snart at du må holde kompasslinjalen vannrett for at kompassnålen skal kunne bevege seg fritt. En luftblære i kompass-huset – som nok skyldes at kompasshuset ikke er lufttett – kan også bli så stor at den er til hinder. Så lenge den er liten, kan du imidlertid utnytte den vinterstid til å måle hellingen i en leside ved hjelp av gradeskalaen rundt kompasshuset. På vinterføre tyr vi til kompassmarsj når sikten er dårlig. Det mest praktiske er at nummer tre i turfølget har ansvaret for å holde den avtalte kompasskursen. Tredjemann holder to retningsmenn på kurs foran seg i mangel av synlige detaljer i lendet. Dersom det blir så bratt at vi må baute, fortsetter retningsmennene ikke lenger enn at de er innenfor synsvidde for kompassmannen og kan høre retningsanvisningene. De to venter på linje i marsjretningen til resten av turfølget når dem igjen. Et turfølge på ski bytter på å tråkke spor ved at førstemann går til side og slipper alle forbi. Det betyr at nestemann i laget overtar ansvaret for kompasskursen når avtrop-pende kompassmann skifter rolle og blir en av retningsmennene. Er vi disiplinerte, greier vi på denne måten å holde retningen uten mye avdrift. På bre bruker taulaget et lignende mønster. Et taulag har ellers den fordelen at det kan telle taulengder og dermed også måle avstander. Et turfølge på ski kan også telle taulengder ved å binde inn den første retningsmannen i et tau som han sleper etter seg. Hver gang førstemann har gått ut tauets lengde, roper tredjemann «taulengde!». Førstemann lager et merke i snøen – i snøføyke må dere bruke fantasien – slik at tredjemann kan sette nytt merke. Den andre retningsmannen holder greie på antall taulengder. Skal vi greie å ha kartet for hånden, men likevel ha hendene fri, trenger vi en kartmappe. Det skal heller ikke mye fantasi til for å skjønne at det å gå med kartet i en hånd med vott på i blåsten vinters- tid fort ender med at vinden til slutt vinner over vårt faste grep.

I regnvær varer heller ikke et papirkart uten kartmappe lenge før det går i oppløsning. En kartmappe kan også fungere som en lett tilgjengelig ekstralomme. Der kan vi ha kompasset, aktuell informasjon og kanskje også en høydemåler. I usiktbart vær i lende med få holdepunkt for orienteringen kan en analog høydemåler være til god hjelp. Mange armbåndsur nå til dags har innebygget høydemåler, men stor målefeil gjør slikt elektronisk utstyr mindre nyttig.

For den som er til stede undervegs, er det mulig å orientere seg med hjelp av fri natur. Når det er langvegsfarende vær og vindretningen er stabil, kan vi holde kursen ved å ha en fast vinkel i forhold til vinddraget. Vinterstid kan vi orientere oss etter småskavlene som henger over mot vinden, under forutsetning av at vi har gjort oss kjent med værforholdene som skapte disse vakre mønstrene, og som kan være temmelig ubehagelige når det er kaldt (se kapittel 8). Er vi under skoggrensen og har latt kompasset ligge igjen hjemme, kan trær komme oss til hjelp. For disse medskapningene våre er solen som kjent livsviktig. Det gir seg utslag i at grenene er mest utviklet i sektoren sørøst til sørvest. Tydeligst ser vi det på gran. Ellers vil utviklingen av grener på trær som vokser nær skoggrensen, tale sitt tydelige språk om den fremherskende vindretningen. For oss i vestavindbeltet vil det si at grenene i sektoren sørvest–nordøst er ille medfarne. På sommerføre kan du ellers stole på at mauren holder greie på himmelretningene. Du finner maurtuene oftest sørvendt i forhold til en liten treklynge eller en større stein.

Vi er lært opp til at årets modell overgår fjorårets. Men det er ikke alltid tilfelle. Et eksempel er kartverket Norge 1:50 000. Med landmålernes avanserte hjelpemiddel nå til dags skulle vi vente at siste utgave langt overgår kartene fra den tiden da arbeidet ble gjort av folk til fots. Slik er det ikke. Mangelen på stier og bekker i skogslende er nærmest skandaløs. Forklaringen, men ingen gyldig unnskyldning, er at flybilder ikke får med seg slike trekk ved landskapet, og at det nyrike Norge ikke finner «friske penger» til synfaring når nye kartopplag skal ferdigstilles. For den som er til stede undervegs, er det imidlertid ikke så vanskelig å skjønne at en myr over skoggrensen som ender i et dalsøkk, gir vann nok til en bekk hele sommeren. Det er heller ikke store detektivtalentet som skal til for å gjette at det må finnes en sti mellom en gård i dalen og en støl med samme navn i fjellet. Kartene som ble tegnet fra lendet, inneholdt forresten også iøynefallende koller som var en meter eller to for lave til å komme i betraktning. Det går vi glipp av nå til dags. Men vi kan og bør ta disse svakhetene ved moderne kart som en utfordring til å skjerpe oss. Det er først når vi oppdager mangler ved kartverket, at vi får en bekreftelse på at vi er kyndige i orienteringskunsten.

Vinterstid er det livsviktig å merke seg skredutsatte steder. Det er et viktig tema for ferdrådet. Ifølge gjennomgåelsen av lendegående skred i kapittel 8 om snøkjennskap, gjelder det fjell- og dalsider i le for fremherskende vindretning som er brattere enn 30 grader på kartet og 25 grader målt i snøoverflaten. Holder vi oss til den norske friluftslivstadisjonen og ferdes på nordiske ski, unngår vi slikt lende. Vi bør fortrinnsvis også holde avstand til utløpsområdene. Det er ganske enkelt å utvikle et øyemål for når en leside er brattere enn 25–30 grader. Tegn en rettvinklet trekant, der den ene av de to korteste sidene (katetene) er dobbelt så lang som den korteste, og mål vinkelen. Med hjelp av gradskalaen på kompasset finner du ut at vinkelen er i underkant av 30 grader. Med det i bakhodet kan du lete deg frem til et sted på kartet, der avstanden mellom høydekurvene er tilnærmet lik mellom to tellekurver – det er betegnelsen på høydekurvene som er trukket opp med bredere, brun strek for hver 100 meter høydeforskjell. Hvis (den vannrette) avstanden mellom to tellekurver er 4 millimeter, vil det omregnet etter en målestokk på 1:50 000 si at stigningen er 100 meter på 200 meter (500 m x 4/10 = 200 m). Deretter bruker du dette øyemålet når du vurderer hvor du har skredlendet.

Tegner du en rettvinklet trekant, der forholdet mellom den korteste og den lengste kateten er 1:3, måler du hellingen til rundt regnet 20 grader. Det svarer til hellingen på siktelinjen til øvre bruddkant sett fra den største utløpslengden for flakskred etter NGIs erfaringsbaserte formel. I ferdrådet måler du ut utløpslengden på kartet fra høydekurven for det du antar svarer til øvre bruddkant og 3 ganger høydeforskjellen. Høydeforskjellen finner du ved å telle høydekurvene fra der den skredutsatte lesiden flater ut, og til antatt øvre bruddkant. Det er hensiktsmessig å merke av mulige utløp og legge sporet rundt. Det får følger for vegvalget og krever ekstra aktsomhet i orienteringen i tåke og mørke. Du er kanskje kjent med at Forsvaret har hatt fått laget en spesiell serie med «skredkart». Disse kartene er nå også tilgjengelig på det åpne markedet. Her er utløpet for flakskred tegnet inn. Det uheldige med disse kartene er imidlertid at alle fjell- og dalsider i alle himmelretninger som er brattere enn 30 grader, er markert som skredfarlige. Dermed kan du for eksempel oppdage at på skredkartet over Balsfjord er så å si hele kartbladet rødmerket. Samtidig ser du at skredutsatte bekkedaler ikke er merket fordi den digitale regnemodellen selvsagt krever høydeforskjeller på over 5 meter – se kapittel 8 om snøkjennskap.

Over elver uten bro

Vi tar ikke for hardt i, dersom vi sier at Norge er de tusen elvers land – så kan våre finske naboer få smykke seg med de tusen sjøer. Fra gammelt av har vi kunnet krysse bekker og elver på klopper og broer, når vi fulgte stier og ferdselsveger. Den som følger Ibsens oppfordring om å la veien gå hvor hen den vil og dyrker sitt friluftsliv på tvers, må imidlertid være forberedt på å krysse elver uten tilrettelegging. Skal vi komme oss tørrskodd over i slike situasjoner, må vi lete oss frem til sted hvor det lar seg gjøre å skritte eller hoppe fra stein til stein. Tidlig nok på sommeren, eller høyt nok til fjells, kan vi også finne områder der elven er dekket av en snøfonn og hvor vi kan spasere over.

Dersom vi i ferdrådet legger opp til å krysse elver uten hjelp av klopper eller broer, hører det med å se etter gunstige steder å ta seg over. Da gjelder de samme overveielser som vi gjorde for islagte vassdrag. Der elven er bred, flyter elven langsommere. Det vil si at mulighetene for å vade er gunstigere, også fordi elven ikke er så dyp. Dersom vi vil unngå å vade, kan det være mest hensiktsmessig å velge et sted hvor elven er smal, gjerne også så bratt at den går i stryk. Her er mulighetene gode for å finne steiner til å komme tørrskodd over på. I flatt lende der elven flyter langsommere, kan det være langt mellom steinene som rager over vannflaten.

Det er nok ikke noen tilfeldighet at folk til fots i alle verdens egner har brukt en vandringsstav. Den var til allsidig nytte, ikke minst for å krysse elver uten «infrastruktur». Med hjelp av staven kunne man hoppe lenger. Den hjalp også til å holde balansen på våte steiner. Med årene gikk vandringsstaven av moten blant friluftslivets vandrere, men i de senere år har vi fått et stort utvalg av staver til bruk på barmark. De er vel så effektive til kryssing av elver som vandringsstaven.

Når jeg står ved bredden av en fossende elv med lagelige steiner til å hoppe over, tenker jeg tilbake til min profesjon som forsker i biokjemi og mikrobiologi, når jeg ser at de er våte og glinsende. Våte steiner er, som mange nok har erfart, glatte. Ett år av mitt forskerliv brukte jeg til å finne ut hva det kommer av. Svaret er at det er gunstigere for mikroorganismer å «klore» seg fast til en stein enn å seile med strømmen i kampen for føden. For å gjøre tilværelsen bedre i strømmen, skiller mange organismer ut slim. Det er ikke lett å se det med det blotte øye, men det er viktig å innrette seg etter at våte steiner er glatte.

Dersom vi har valgt å ferdes i et fjellandskap tidlig på sommeren, kan vi komme over partier av en elv som er dekket av en snøfonn. Når vi skal vurdere om en snøbro er «bærekraftig», kommer vår snøkjennskap om kornsnøomvandling, flaksnødannelse og smelteomvandling til nytte. Forsyner vi oss med litt av snøen med votten på, ser vi fort om vi har med finkornet snø og derfor flaksnø å gjøre. Snøens fasthet og snøbroens tykkelse bør minst være tilsvarende de kravene vi stilte for snøhulegraving. Dersom smelteomvandlingen har kommet så langt som til førefallet og storkornet snø (se kapittel 8), kan vi tråkke tvers gjennom et tykt snølag.

Men når vi har kommet langt nok ut på sommeren, er førefallet over og storkornet snø utgjør et fast underlag. Både på flaksnø og storkornet snø etter førefallet – for slik snø kunne vi bruke ordet jøkulsnø – kan vi utnytte den fordelen nattefrosten gir.

Vurderingen av fastheten til en snøbro over en elv har mye til felles med den vurderingen vi gjør på snødekket bre i sprekkområdene. I mangel av isøks ved kryssing av en elv kan vi bruke barmarksstavene våre. Når vurderingen av om en snøbro over en elv ikke er helt lik situasjonen på bre, kommer det av at sprut fra vannet fører til en smelting vi er avskåret fra å se. Vi bør tenke oss om to ganger før vi velger å krysse en snøbro over en elv der det er bratt. Faller vi gjennom, havner vi under snøen i et stryk eller et fossefall. Ikke nok med det, men det kan bli vaskelig å komme seg ut i fri luft.

Før jeg tar for meg vading, vil jeg gjøre oppmerksom på at vi her i landet ikke har noen forbildelig kultur for å krysse elver. Om igjen og om igjen har jeg sett at et turfølge praktiserer en besynderlig metode: Den arter seg slik at den som har lengst ben, finner et sted med passende avstand mellom stenene – for ham – og hopper over. Dersom den – oftest han – med nest lengst ben får det til, følger han etter. Hvis det synes for drøyt, går han motstrøms til han finner en ny kombinasjon av stener som er innen rekkevidde. Til slutt snubler de to siste rådville oppover langs elvebredden, mens kameratene (?) på den andre siden med vidåpne munner, veiver med armene. Formodentlig peker de ut – for dem – passende steder til å krysse over elven. De vidåpne munnene kommer av at de roper gode råd, men bruset fra strykene overdøver ropene. Blir fortvilelsen stor nok hos de to, eller kanskje det til slutt bare er en igjen, kan det skje at sistemann i desperasjon plasker seg over. Ikke uten en viss ironi har jeg døpt denne form for sirkus for «Den norske metode».

Du har for lengst skjønt at et turfølge kan få til en kryssing av en elv på en mer stilfull og kameratslig måte. Dersom de som ferdes sammen ikke er kjent fra før, hører det med til ferdrådet å forebygge et utslag av tankeløshet, ikke nødvendigvis hensynsløshet, men heller et utløp for prestasjonsmotivering.

Hvis vi ikke finner et høvelig sted til å komme tørrskodd over elven ved hjelp av det naturen byr på, kan vi hjelpe oss med vading. Dersom du ikke har erfaring med å svømme eller padle i en elv, bør du merke deg at norske elver renner raskt fordi de møter liten mot-stand i våre utstrakte grunnfjellområder. Allerede når vannet rekker til knes, er trykket så kraftig at du bør ha en stav å støtte deg til. En annen løsning er å vade to eller tre sammen, Du har lettest for å få fotfeste ved å gå skrått mot strømmen. Vi velger selvsagt et vadested der elven er bred og strømmen tilsvarende mindre kraftig. Unngå om mulig skarpe steiner. Lar det seg ikke gjøre, bør du beholde støvlene på. Det er hensiktsmessig å ta ut såler og ta av strømper og sokker.

Er du uvant med vading, bør du prøve deg frem. Merker du at det blir vanskelig å beholde fotfestet, bør du lete etter et gunstigere vadested – eller oppgi kryssingen av en flomstor elv. Her gjelder selvsagt også Ferd etter evne!

Kompass

Svensk innovasjon ga oss «oljekompasset» med fast kompasslinjal. Dette vidunderet ble utbredt i Norge rett etter annen verdenskrig med begeistringen for orientering som idrett. Et kompasshus som var festet til en dreibar kompasslinjal gjorde det mulig å ta ut en kompasskurs i en håndvending. Seigtflytende væske i kompasshuset var også en vesentlig forbedring. Før dette gjennombruddet måtte man vente tålmodig på at en skjelvende kompassnål skulle komme til ro i et kompasshus fylt med luft. Som leder av Oterpatruljen ble jeg den stolte eier av nyvinningen fra Sverige på slutten av 1940-tallet. Det var en etterlengtet julegave som bidro til at jeg ble en av dem som går på tvers.

Ulykkespåsken 1967 åpnet for kurs i friluftsliv vinterstid. På Høgfjellsskolens kurs ga jeg stor plass til temaet snøkjennskap med vekt på snøskred. Det gjorde at en svensk innovasjon fra 1964 kom til nytte: hellingsmåleren, eller klinometeret, et lånord som er dannet på grunnlag av ordet for helling på gresk, klinein. Dette instrumentet er bygget inn i speilkompassene i form av en pendel og en gradeskala. Med slike kompass er det fort gjort å finne ut om vi har med skredutsatt lende å gjøre når vi ser henget i profil. Står vi på respektfull avstand fra det som kan bli skredtungen, kan vi avgjøre med en klinometermåling hvor langt utløpet for et skred vil bli. Er vi to stykker, sikter den som holder kompasset, langs kompasslinjalen mot en mulig øvre bruddkant, mens turkameraten leser av hellingen. Med speilkompass greier vi avlesningen alene. Vi vinkler speilet så mye at vi kan se gradskalaen i kompasshuset. Så lenge vinkelen er over 20 grader, er vi sikre. Dersom dette ble kryptisk, finner du mer om slike avlesninger i bruksanvisningen til klinometeret.

Bæreutstyr

For ryggsekker var det nordmenn som var innovatører i det forrige hundreåret. Mens det er kjent at forløperne for kompasset har vært i bruk til sjøs i mer enn hundre generasjoner, har bæring hørt til menneskehetens hverdag i tusener på tusener av generasjoner. I tidenes morgen slengte man det varme byttet over skuldrene. Senere kom det i bruk ulike måter å feste børen til kroppen med remmer. I ulendte trakter i Afrika og Asia ser vi den dag i dag eksempler på mer eller mindre funksjonelle bæremetoder av dette slaget. For min del er jeg mest imponert over hvordan «folket som kom fra øst» – sherpaene – tripper opp og ned i bratt fjell med bører så tunge at de nærmer seg kroppsvekten til bæreren. Børen holdes på plass av en lang rem som ligger an mot pannen. Bæreren holder ryggen strak og balanserer vekten av børen med nakken. Det ser utrolig ut, men viser seg i praksis å være en hensiktsmessig bæremåte – når balansen er førsteklasses og nakken veltrent! Mest imponerende er imidlertid afrikanernes stilfulle form for bæring uten noe hjelpemiddel. De balanserer rett og slett børen på hodet.

Etter utgravingen av steinaldermannen Ötzi vet vi at ryggsekkmeisen var i bruk for 5300 år siden. Med tiden ble meisen av grener til en pakkramme med en hylle til å støtte oppunder tunge bører. Jeg har også forsøkt å bære med en slik Kraxe, som det heter på tysk. For oss som ikke er vant med å balansere tunge lass på pannebrasken, er pakkrammen enklere å ha med å gjøre. Og derfor gikk utviklingen av pakkrammer videre til «aluminiumsalderen» med en amerikansk rørkonstruksjon. Men ettersom USA ikke var noe ryggsekkland da patentet ble sikret i 1952, var det stadig den norske ryggsekkmeisen som ble århundrets begivenhet. Bergans’ meis ble patentert i 1909 og snart et norsk ikon. I løpet av 1930- og 1940-årene ble metallrørmeisen fra Bergans of Norway synonymt med ryggsekk internasjonalt under den engelske betegnelsen bergen. Overgangen fra pæreformen fra 1909 til kremmerhusformen i 1930-årene styrket Bergans som det ledende merket for bæreutstyr.

Denne posisjonen ble først utfordret i 1970-årene. Amerikanske pakkrammesekker og anatomiske ryggsekker i fargesprakende syntetfiberstoff ble lansert med PR-referanser til Himalayaekspedisjoner og spektakulære bestigninger i Alpene. I løpet av dette tiåret ble den stolte kreasjonen fra Bergans i kjedelig, grå bomull degradert til «Ludvig»-sekken av låvedørdigre pakkrammer og elegante klatresekker behengt med et virvar av løse remmer.

Isøksfester og andre finesser fra fjellklatrernes verden ble obligatorisk på ryggsekker for alle fra finansmeglere til skoleelever. Som så mange ganger i industrihistorien greide ikke en markedsleder å omstille seg i tide – vi har før vært inne på hvordan det gikk med norske skifabrikker, og kan føye til internasjonale eksempler fra fotobransjen – Kodak – og underholdningselektronikken – Tandberg. Jeg gjorde i det minste mitt for å hjelpe Bergans over i det nye universet med Bergans Alpinist – verdens første anatomiske ryggsekk. Den ble levert i vinrødt nylonstoff og med remtøy og hullbånd av ekte syntetvev. Det dreiet seg om en videreutvikling av utstyret som ble konstruert til Tirich Mir-ekspedisjonen i 1964. Bæresystemet, komplett med en vesentlig forbedret pakkramme i aluminiumsrør, var på markedet i 1966 ⁽⁵⁾. Men motstanden i produksjon og ikke minst i markedsføringsapparatet var så effektiv at konkurrentene hadde overtatt markedet før Bergans skjønte alvoret og befant seg langt nede på salgsstatistikkene.

K-I-S-S – Keep it simple, stupid! Det kan ikke gjentas ofte nok når det angår redskap av alle slag: Gjør det enkelt! Bergans bestselgere var et paradeeksempel på dette konstruksjonsprinsippet som jeg fikk inn med skjeer i mikrobiologisk arbeid, og som holdes i hevd for fartøy på sjøen og i luften. På Ludvig-sekken var det ingen rem-mer som hang og slang, likevel lot det seg gjøre å feste ski, pakksekk og annet utstyr til meisen og lokket. (Til orientering for den yngre generasjon: Ludvig er «det-er-fali-det»-karakteren fra Flåklypa Grand Prix (1975), som ble regissert av tegneren og humoristen Kjell Aukrust.) Hva gjør jeg meg så for tanker om den ideelle ryggsekken etter å ha båret huset, kjøkkenet, garderoben og det alpine klatreutstyret på ryggen i et halvt århundre og deltatt aktivt i nyskapingen? Jo, at vi europeere sammen med hvite nordamerikanere har mye å lære av afrikanere og asiater som belaster kroppen gjennom hodet og ikke over skuldrene. Et belgisk forskningsmiljø har i løpet av de siste tyve år påvist at vi kunne makte å bære tyngre bører og bruke mindre energi ved å belaste hodet. Det vil også gjøre oss uavhengige av petrokjemien og aluminium – det mest brukte metallet for bæreutstyr. Det eneste vi trenger, er en lang rem av naturens fibere – silke peker seg ut med sin høye bruddstyrke – ettersom det er upraktisk med børen på hodet i krattskogen.

Det vil nok ta sin tid før vi i vår vestlige kultur er i stand til å mestre sherpaenes bærekunst. Da vil jeg begynne med å avskrive pakkrammen – selv om det var jeg som lanserte metallutgaven i Europa i 1964. De som har prøvd å ferdes på ski med en tungt lastet pakkrammesekk, skjønner hva jeg mener. Den stive metallrammen overfører hoftebevegelsene mot skulderpartiet og hemmer bevegeligheten. Det samme skjer når vi er til fots, men da er det ikke så sjenerende. Selv om Bergans’ militærmodell fungerte mye bedre enn sitt rykte med noen enkle triks – det var de vernepliktige som fant på det belastende navnet «Ludvigen» – så holder jeg på en meisløs sekk. Om alle dikkedarene med puter og hoftebelter på siste modell av anatomiske ryggsekker er det ikke annet å si enn at det strider mot enhver tolkning av KISS-prinsippet. Vinterstid er det for eksempel en håpløs oppgave å få børstet bort snøen av kostebinderiet for den som vil ha sekken med inn i telt eller snøbivuakk. Men da går jo de anatomiske kvalitetene tapt? Nei da. Når du har ryggsekken med i ditt ly for natten, er det enkelt og greit å pakke neste morgen, slik at reserveklær gir polstring og formen på sekken blir hensiktsmessig.

Selv om jeg kapitaliserte min royalty for utviklingen av Bergans Alpinist i 1972 med kroner 15 000 og forlot en bransje hvor man uhemmet stjal ideer, har jeg ikke sluttet å interessere meg for det ideelle bæresystemet. Takket være nevenyttige studenter ved veglederstudiet i friluftsliv under FOR-UT ved Norges Høgfjellsskole har det med ujevne mellomrom kommet nye utgaver av Alpinisten. En av disse utgavene fra slutten av 1970-årene er beskrevet med tegninger og tekst i den utmerkede, svenske friluftslivshåndboken Mera ute (1984). Formen er ikke vesentlig endret, med unntak av at bunnen er utvidet noe i bredden og i dybden. Ellers kan sekken fortsatt vokse i volum ved hjelp av snøring i siden. De i sin tid nyskapende hullbåndene i syntetfiber, ivrig kopiert i både Norge og Sverige, ble straks byttet ut med maljer og fem langsgående remmer av naturfiber. Disse remmene er nå sydd fast med fem centimeter avstand imellom, tilsvarende festemulighetene hullbåndene ga. Sekken kan fortsatt brukes som enmanns vindsekk ved at det dobbelte uttrekket er beholdt. Ideen med å se bort fra et lokk er ikke forlatt. Når volumet kan endres fra drøye 20 til 150 liter, vil en løsning med regulerbart lokk føre med seg kompliserte løsninger. Sekken kan jo enkelt dekkes til ved å rulle sammen det som er til overs av sekken, og holdes på plass med en enkel rem. En iøynefallende forandring er utformingen av bæreremmene. Etter et svensk forbilde har jeg laget en sele som dekker mye av skuldrene. Denne forbedringen gjør at hoftebeltet ikke er noe savn. Ikke overraskende er ryggsekkstoffet nå av tykk seilduk. Den veier mer, men er til gjengjeld slitesterk.

Fordi sekken hverken har hoftebelte eller noen form for avstiving og polstring, er det mulig å holde vekten nede. Så enkelt kan det gjøres når du finner en som har en symaskin som egner seg for materialer som yter motstand, og som kan bruke den. Det er ellers en tendens i markedet til at det er flere som etterspør enkelhet. Valget er ditt!

Kokeutstyr

Kokeapparat til turbruk for dem som går på tvers. I våre skogstrakter er det forbud mot å tenne bål i barmarksmånedene april til og med september. Dermed trenger vi kokeapparat for turer som strekker seg over flere dager. Det trenger vi også når vi ferdes over skoggrensen. Mange barkede turfolk vil ikke vite av annet en «parafintrykkokeren» – også kalt primus. Roald Amundsen bidro nok vesentlig til den status dette kokeutstyret har fått i Norge. Etter sydpolferden skrev han ifølge polarhistorikeren Harald Dag Jølle: «Som kokeapparat paa slædeturer har Primus tat rangen fra alle andre. De gir meget varme, bruker litet petroleum og kræver intet stel.» Til ekspedisjoner i polarkulde kan nok Amundsens rosende omtale være realitetsorientert, under den forutsetning at all koking foregår i telt, skjermet for vind. Men den som tar polarhelten på ordet og lar være å stelle en primus, vil nok erfare at så enkelt er det ikke.

Jeg ble ikke parafinist før i moden alder på en ferd til Tirich Mir-området i Pakistan sammen med Arne Næss i 1976. I disse traktene var parafin av religiøse grunner det eneste aktuelle brenselet. For primusmesteren Næss, bedre kjent for sin tenksomhet, var lovbegrensningen bare hyggelig. Allerede den gang hadde han bodd flere år, sommer som vinter, på Tvergastein – en hytte i 1500 meters høyde under sørveggen på Hallingskarvet. Der var primus eneste varmekilde og ritualene strenge. En primus skal ikke suse, bruse eller ose. Den skal brenne med blå flamme og hviske – ikke bare for å redusere støyen, men for ikke å sløse med brennstoffet. Ikke at fyrstikker tynget sekken nevneverdig, men fordi det viste om du var av de viderekomne, gjaldt det å tenne primusen med samme fyrstikk flere ganger. Professorens personlige rekord, og sannsynligvis fortsatt verdensrekord, var seks ganger – hvis jeg ikke husker feil. Alle slike vesentlige data er nøye protokollført, slik at min hukommelse kan etterprøves. Jeg gikk altså i lære hos en durkdreven primuskoker og kan kunsten, men de klassiske modellene manglet vindskjerm. Det var for meg en vesentlig mangel. Det er rettet på i dag. Du kan til og med få utstyr med varmeveksler.

For dem som ikke er skuddredde, er det også mulig å få dyser til primus som passer for bensin. Da jeg hørte det, våknet min sivilingeniørhjerne og minnet om at flammepunktet for bensin er i underkant av minus 40 grader. Det vil si at du får antennelig bensindamp i telt eller snøbivuakk dersom du søler. Med åpen flamme får du en eksplosiv brann. Omgir du deg med syntetfiber i alt fra klær til sovepose og telt, er helvete løs. Da er gassbrennere å foretrekke. Lenge var det de franske butanbrennerne med de karakteristiske, blå kartusjene som rådet grunnen. Ulempen var og er at gasstrykket er for dårlig i kaldt vær i lavtliggende strøk. Nå er som kjent en blanding av butan og propan i handelen. Gasstrykket er dermed ikke lenger noen begrensning vinterstid. Man kan også få kjøpt effektive vindskjermer.

Etter drøftingen av fordeler og ulemper med kokeutstyr av ulike slag kommer det vel ikke som en bombe at jeg taler spritbrennernes sak. Og her handler det om et fast forhold som riktignok begynte med en forelskelse. Det kan jeg takke Per Vigerust for, den første oppmannen i Tindegruppa på NTH. Han gjorde allerede i stiftelsesåret 1959 sine taukamerater kjent med svenskenes andre vesentlige bidrag etter Silva-kompasset til naturvennlig friluftsliv: en brenner for flytende sprit med komplett vindskjerm og kjelesett. Tyske Esbit og sveitsiske META 50 var på markedet med sine spritkokere før svenskenes Trangia. De hadde imidlertid satset på sprit i tablettform – en mindre effektiv løsning. Det var brenneren for flytende sprit som var skjellsettende.

Trangia-brenneren fra 1951 kunne forgasse spriten uten trykktank og slik tyne ut maksimalt med varme av brennstoffet – genialt i sin enkelhet. Det som kroner spritkokeren som friluftslivets beste kokeutstyr, er imidlertid brennstoffet. Parafin, bensin, butan og propan er alt sammen basert på jordolje. Om ikke mengden som går med til utendørs fritidsaktiviteter kan regnes i prosent eller promille i klimakrisetider, bidrar det som en del av problemet. Sprit får vi fra fornybare kilder. Dermed er det en del av løsningen.

Det taler ellers til spritkokeres fordel at utstyret er enkelt i bruk. Det er ikke noe kluss med etterfylling av brennstoff og forvarming av glødering – og ikke noe heft med rusk i dysen. Når du har satt sammen vindskjermen, fyller du brenneren med sprit og setter den på plass. I sommerhalvåret er det nok å holde fyrstikken nær overflaten av spriten for å tenne. Når det er kaldt, må du røre litt rundt med den brennende fyrstikken i overflaten for å få fyr. I store høyder i Himalaya har dette virket ved temperaturer under minus 40 grader. Dersom du ikke lar brenneren gå tom, må du slokke. Den enkle og stilfulle måten å gjøre det på er å rolig føre lokket til brenneren vannrett inn fra siden i høyde med kanten av brenneren, og kvele varmen.

En lekse om spritkokere for dem som har tungt for det: Mange stusser over hvordan man slokker en brenner uten ventil. I mangel av gode råd, eller studium av bruksanvisningen, prøver de oppfinnsomme å blåse, men kraftigere enn om de skulle slokke et stearinlys. Det virker, men det kan også ende med en dusj av brennende sprit. Den peneste kommentaren til denne metoden er at den er klønete. Før du etterfyller, må flammen være slokket. Det verserer historier om folk som ikke har hatt tålmodighet til å gjøre det. En av fordelene med å brenne sprit er at den ikke er eksplosiv som bensin, men med slik utagerende håndtering er det selvsagt mulig å sette fyr på noe brennbart i nærheten. For å forebygge en tredje mulighet til å stelle til elendighet med en spritkoker advarer jeg mot å bruke en medbrakt plate til å sette vindskjermen på. Tanken er god dersom du bruker kokeutstyret med snø som underlag. Men er du ikke stø på hånden – og de fleste er klønete til å helle – kan du uforvarende søle sprit på underlaget. Når du tenner brenneren igjen, kan spriten under brenneren ta fyr. Etter hvert øker trykket i brenneren til den gir fra seg et utbrudd av brennende sprit.

Noen øvelser for trivsel i kjøkkenet på tampen: En ferdighet som vi har mye igjen for å øve på, er å helle fra en kjele. Når vi søler med kokende vann i forsøk på å treffe åpningen på en termos, er det det samme som å fyre for kråkene. En annen sak er at en dam på en vanntett bunn i et telt lett kan få uheldige følger – i slike tilfeller er forresten telt uten bunn en fordel. For å bli god til å helle må du øve på å vende kjelen rolig til vannflaten er nesten ved kanten av kjelen. Deretter sikter du på åpningen av termosen og starter hellingen med en liten vipp. Så tilpasser du vinkelen du holder kjelen i, etter hvor fort du vil helle.

Spritkokeren egner seg godt til bruk vinterstid. Men setter du spritkokeren rett på snøen uten tiltak, vil den varme vindskjermen smelte seg ned i snøen. Snart ligger bunnen av brenneren an mot snøen. Spriten kjøles ned, og stikkflammene fra ringen av hull i brenneren forsvinner. Spriten brenner fortsatt, men du får bare ut en brøkdel av varmen fra en fungerende brenner. Et hensiktsmessig underlag for en spritkoker i telt på vinterføre eller i snøhule er skredsøkestangen (som er nyttig til mer enn kameratredning). Under åpen himmel har du nok plass til å bruke skistaver. Tråkk til snøen og legg stavene side om side med en avstand som er tilpasset vindskjermen for kokeren. Da har du også plass til å sette fra deg kjelen når du fyller på mer brennstoff.

Jeg har mange ganger undret meg over at folk setter en varm kjele i snøen. Det er jo en effektiv måte å avkjøle innholdet på. Dessuten blir kjelen våt. Det er bortkastet brennstoff å fordampe vann. Tid tar det også, dersom det er om å gjøre å få vannet i kok. Du havner i samme uføret dersom du bruker en varm kjele til å samle snø til smelting og deretter setter den over brenneren. Jeg kan tenke meg at noen av dem som bruker slike ubetenksomme løsninger, er vant til å bruke bål som varmekilde. Da behøver man ikke å ta slike smålige hensyn som til fjells. Fjellet er livets bratte skole.

Skiutstyr

Ski er ett av mange eksempler på det norske språkets korthugde og meningsmettede ord. Det er lydmalende også, eller onomatopoetisk, som det kalles på fremmedlandsk: shhhhiii. Vi formelig hører skiene suse mot kald, storkornet snø. Da norsk nasjonal identitet ble skapt i løpet av 1800-tallet, ble den norske fjellheimen scenen, med fjellbygdenes edle ville i hovedrollen i et mektig, historisk drama. Friluftslivets pionerer var begavede iscenesettere med Thomas Heftye og Aasmund Olavsson Vinje fra styret i (18)68-eren DNT i forgrunnen. Mens tau og isøks ble det alpine friluftslivets symbol, ble ski ikonet for det norske. Slik ble det fordi ski spilte en så viktig rolle i Bygde-Norges historie, samferdsel og folkeliv, og fordi oppdagelsesferdene til polområdene – de siste, hvite flekkene på verdenskartet – overlappet med denne europeiske kulturepoken. Fridtjof Nansens ferd over Grønland og mot Nordpolen og Roald Amundsens sydpolferd på ski brente inn i minnet forestillingen om hvordan mennesker kunne mestre snølandskap med to lange trestykker, slik sjøens menn mestret stormfulle hav i elegante farkoster – også av tre.

Ordet ski betyr egentlig langt, tynt trestykke. Derfor har vi skigard til å avgrense kyrnes beitemarker, mens vi på hustak har vindski til å ta av for vinden. Etter 8000 år skjedde det en dramatisk vending i skihistorien. Stedet var Falun, anledningen VM i nordiske grener på ski, og året 1974. Vinteren 1975 gikk alle nordmenn som fulgte med tiden, på lange, tynne plastgreier – eller kanskje det var plastmeier. Man skulle tro at regjeringen hadde trumfet gjennom en lov og bevilget friske penger til å forsterke politiet. Men nei, forklaringen var at Norge vant kun én gullmedalje – på treski – og at resten gikk til utlendinger som hadde tatt i bruk plast som konstruksjonsmateriale. I ettertid er det nærmest uforståelig at en slik vending er mulig i et demokrati som vårt norske. Det var åpenbart sterke krefter i spill. Det handlet om vår nasjonale identitet og de symbolkraftige, lange, tynne trestykkene.

De plastbaserte, nye åpenbaringene var jo bare uslåelige i løyper som var preparert for langrennskonkurranser. For bruk til skogs og til fjells utenfor faste spor var norske og nordiske limtreski uten sidestykke. Derfor var det også kun én norsk skifabrikk som hadde eksperimentert med trekjerner pakket inn i plast. Fabrikken var Askjem skifabrikk, og jeg var av de svært få som fra 1967 argumenterte for at dette var fremtiden for fjellski. Min begeistring for det nye materialet kom først og fremst av at de var umulig å brekke, selv når jeg sto med full kroppsvekt på tuppen. Det spilte nok også en rolle at jeg frem til senhøsten 1966 var sosialisert til sivilingeniørprofesjonen. Jeg fant snart ut at Askjem skifabrikk brukte en plastkvalitet i sålematerialet som fikk varige riper i steinete fjellende. Det ga dårlig glid. Det harde spennet og for lite innsving gjorde også skiene vanskelige å svinge med. Jeg byttet derfor snart til finnske Kahru-ski. De var lettsvingte i løssnøen, men trekjernen var ikke innbakt i plast som de norske skiene. Sålematerialet fikk ikke bare riper, men ble nærmest slipt bort på hardt underlag.

Før jeg i 1972 ga opp å omvende det norske folk til å utnytte plastmaterialenes fortrinn, brukte jeg Fischer Europa 99 i to vintre. Her var det ikke noe å si på slitestyrken, men jeg måtte bruke klister for at jeg skulle slippe å smøre med tørrvoks flere ganger om dagen. Jeg savnet også ski med større bredde og innsving enn det som var på markedet de første årene av plastepoken. Det hører for øvrig med til historien at 1972 også var det året jeg sa farvel til alt av syntetfibermateriale i klær, telt og ryggsekker. Møtet med sherpaenes måte å utruste seg for høgfjellet på i forbindelse med Ferden til Tseringma 1971 ga inspirasjon og impulser til å tenke på hvor råstoffet kom fra, hva produksjonsprosessen førte med seg av naturbelastning, og hvilke søppelproblem som oppstår i forbindelse med utrangering (4).

I dag, over 40 år rikere på egen erfaring med ski og kursdeltakeres bruk av ulike former for ski som er innpakket i plast, er jeg ikke i tvil om at trematerialer må til for å få den ideelle spennbuen til å ferdes utenfor preparert lende. Det bekreftes den dag i dag ved at man ikke kommer utenom en kjerne av tre for at plastmateriale skal kunne måle seg med treskiene. Det hadde nok også vært mulig å bruke kjente treslag til å lage ski med sporspenn, og dermed utstyr som kunne hevde seg i mesterskap. Det var bare det at stolte håndverkere avviste tanken på å bidra til noe slikt. Med sporspenn kan man smøre for feste under midten og for glid foran og bak. Med løssnøspenn smører vi for glid og feste under hele såleflaten. Med diagonalgang i klassisk langrennsstil er det derfor ikke til å unngå at glidmotstanden blir litt større, men mer enn nok til å koste noen sekunder og medaljene på 15-kilometer.

Tre er et materiale som gir utmerket glid når det er kaldt. Naturens gave gir også godt feste for tørrvoks. Du trenger ikke å smøre stadig vekk. Det betyr også at du etterlater deg lite kjemikalier i landskapet. Med tresåle kan du også bruke naturbasert voks. Listen over fordeler er lang: Tre har god vridningsstivhet, du kan få hardvedkanter (spesialbehandlet bøk) som gir godt kantgrep, men farer varsomt frem blant busker og i kratt, sålen tåler hard medfart, skiene brekker ikke på midten, de er enkle å smøre på problemføre for plastsåler, så som fallende snø ved 0 grader. Bruk stearinlys på tjæreimpregnerte ski, ved er ikke et avfallsproblem og kan bli til bålved i en nødssituasjon. Shhhhiii har ikke gått ut på dato!

Av og til tenker jeg på at dersom jeg ikke hadde gitt opp plastmaterialene i 1972, men holdt ut to år til, hadde jeg blitt profet i eget land …

En påminnelse om å smøre ski: Vi går ikke på temperaturen, vi går på snøen! Selv om de som tjener penger på å selge smørekofferter, vil ha oss til å smøre etter tall vi kan lese av på et termometer, får vi alltid mest ut av å være virkelighetsorientert. Vi går altså på snøkorn eller snøkrystaller. Vi treffer med smurningen når den er myk nok til at snøen henger fast nok til fraspark, og er hard nok til at snøen slipper taket i glidfasen. Som vi var inne på i kapittel om snøkjennskap, smører vi hele glidflaten. Vi begynner med en voks vi antar er i hardeste laget. Glipper det, legger vi på et lag til av samme voks, eller bruker en mykere voks. Smør tynt på, og gni godt ut med en kork. Så enkelt er det når du med en vott henter opp litt av den snøen du skal gå på, og studerer de hvite gaver.

Staver på sommerføre

Å gå med staver om sommeren ble avleggs etter at det gikk an å bruke kjøretøy til de fjerneste avkrokene her i landet. Staver på sommerføre i Norge dukket først opp igjen etter at finnene lanserte Nordic walking. Denne ideen har ikke slått an her til lands, selv om «sommerstavene» ble lansert med argumentet om at man kunne spise 21 prosent mer sjokolade uten at det satte spor på kroppen. Senere er det gjort forskning under mer kontrollerte forhold som bekrefter at energibruken kan økes vesentlig med sommerstaver, til og med utover 21 prosent.

I Alpene har staver vært selvsagt utstyr til fjellbruk siden 1980tallet. Mens den finske ideen var inspirert av langrennsløpernes barmarkstrening, var det ikke minst tanken om å forebygge kne- og hofteslitasje som gjorde at den alpine stavbruken slo an. Interessant nok kan vi nordmenn hevde at vi var først ute med bruk av staver uten ski i bratt lende. Dokumentasjonen finner du i beretningen om den norske ekspedisjonen til Tirich Mir i 1950. Da jeg dro av gårde på Ferden til Tseringma 1971 sammen med ekspedisjonslederen fra 1950, Arne Næss, var derfor staver en del av utstyret. Det viste seg å være hensiktsmessig, ikke bare på snø, men også på is og fjellgrunn. Stavene var til stor hjelp i bratte partier med tung bør. De ga også god avlastning for kne- og hofteledd i bratte nedstigninger. Jeg tok derfor med meg ideen om staver på sommerføre hjem til Norge. Jeg ble mer og mer ivrig til å bruke stavene etter flere Himalaya-ferder, men ikke minst etter at jeg så hvor mange av mine alpine tindeveglederkolleger som strevde med utslitte ledd.

Jeg har i mange år oppmuntret kursdeltakere til å bruke staver på sommerføre – uten særlig hell. Kadettene fra Krigsskolen fulgte i mange år pakningsplanene som påla dem å ha med staver, men få tok stavene i bruk.

En motforestilling mot bruk av sommerstaver er nok at det går utover balansen. Jo, det kan vel virke slik, men vinterstid har jeg ikke hørt noen komme med en slik kommentar. Ettersom jeg for drøyt tyve år siden, etter mange smertefulle år, måtte si ja til hofteproteser, kan jeg heller ikke gå god for at staver i bratt lende er 100 prosent effektive når det gjelder å forebygge slitasje i leddene. Men en viss virkning må jo stavene ha hatt i mitt tilfelle, ettersom knærne ikke har vist tegn til slitasje. Etter det vi vet i dag, er nedsliting av brusk imidlertid ikke bare et spørsmål om tunge sekker og mange bratte høydemeter, men også et spørsmål om gener.

Noen råd om bruk av staver på sommerføre: Først vil jeg oppfordre deg til å se etter i boden eller på loftet om du ikke finner et par staver av gammel årgang – fortrinnsvis av tonkin eller bambus. Trinsene er bare i vegen. Ta dem av! Treverk er godt å holde i – ikke minst når det er kaldt. Og det er det som er hemmeligheten med å bruke sommerstaver: Du holder ikke i hempene, men rundt staven. På den måten kan du på millimeteren tilpasse lengden etter situasjonen. Stavene er også gode å ha dersom du skal hoppe ned et drøyt stykke. Da kan du få en myk landing med et fast grep som du løsner nok til at nevene sklir ned langs stavene. Når du runder en bratt høyde, trenger du en lang stav på dalsiden og en kort på hengsiden – det er ingen kunst: Bare skift grep! Ellers kommer staver til nytte når du skal krysse en bekk eller en elv. De gir deg god støtte når steinene er glatte. Du kan om nødvendig også gjøre lengre hopp enn uten noe å støtte deg til. Stavene er selvsagt også til nytte på snøflekker sommerstid og ikke minst der det er isete. Jeg har også bare godt å si om staver på brevandring.

På tampen har jeg et par argumenter som jeg sjelden hører fra andre: Først og fremst er staver på sommerføre en måte å ta hele kroppen i bruk på om sommeren. Til og med fingerstyrken kan trenes når du holder rundt staven og ikke i hempen. Med stavene i bruk kan du også tillate deg å løfte blikket oftere, selv om du ferdes i ulende. For øvrig kan du jo når som helst bære stavene i én hånd og utfordre dine balansekunster.

Ferdes du over tregrensen, kan ryggsekken med velvalgt utstyr bli livsviktig – sommer som vinter. Hensiktsmessig utstyr betyr i alle tilfelle mye for trivselen. I dette kapittelet har jeg listet opp nødvendig, ønskelig og aktuelt utstyr for ferder med overnatting sommer og vinter. Ferdrådet er anledningen til å bestemme hva som trengs for det vi har fore. Nå kommer det vel ikke som noen overraskelse at jeg legger vekt på naturvennlig utstyr.

Nødvendig utstyr: X Ønskelig utstyr: Ø Aktuelt utstyr: A

Etterord om naturkjennskap og mønstergjenkjenning

Under kapittelet om værkjennskap bemerket jeg at den fortroligheten vi erfarer oss til ved å være i været, er basert på vårt nedarvede talent til å orientere oss i verden uten formler og måleinstrument. Ved å bruke våre sanser aktivt samler vi med årene et stort tilfang av erfaringer fra ulike situasjoner. Med tiden kan vi med aktiv bruk føye våre mangfoldige erfaringer sammen til et mønster av kjennskap. Til dette mønsteret kan vi stadig føye til nye erfaringer og sette dem på prøve når vi er til stede undervegs. Når vi slik lærer fri natur å kjenne, kan vi som Askeladden finne hensiktsmessige løsninger med vår mønstergjenkjennende tenkning. Denne tilnærmingen har den enestående fordelen at vi opparbeider fortrolighet med den frie natur. Fortroligheten gir oss samtidig den trygghet og tilhørighetsfølelse som trengs for å beholde roen, slik at vi kan hanskes med truende situasjoner. Og som for forholdet mennesker imellom fører kjennskap til vennskap – til et forpliktende forhold til den frie naturens egenverdi. Friluftsliv i den norske tradisjonen gir oss slik muligheten til verdidannende læring – til å skape kjøl og ror for naturvennlig tenkning for våkne vegvalg i vårt friluftsliv så vel som i livet.

Når vi legger naturkjennskap til grunn for vegvalg i krevende natur, står vi på skuldrene til hundretusener av generasjoner av menneskeslekten. Historien om hva våre forfedre har mestret i møte med utemmet natur til sjøs og til lands, er en monumental bekreftelse av at erfaringslæringen gjør oss mesterlige i å leve i fri natur. I det moderne samfunnet blir imidlertid denne læremåten møtt med en grunnleggende skepsis fra naturvitenskapen, som gjør krav på at objektivitet er den eneste veg til en holdbar beskrivelse av virkeligheten. Naturkjennskap forutsetter erfaring, og erfaring forutsetter at vi stoler på vår sanseevne. Naturvitenskapelig tenkemåte avviser subjektivitet med den begrunnelse at bare objektivitet beskytter mot fordommer, manipulering og maktovergrep. Min hensikt med å grave dypere i spørsmål om hvordan vi orienterer oss i livet, henger sammen med de dyptgripende følgene av naturvitenskapens krav til målbarhet og regeltenkning. Etter å ha tenkt over saken som aktiv fagfilosof i femti år konkluderte professor Arne Næss med at den naturvitenskapelige tenkemåte har den uheldige virkning at den fratar virkeligheten innholdet. Gjør vi naturvitenskapens abstraksjoner til vårt livssyn, går ikke bare vår virkelighetsorientering tapt, men også forståelsen for at fri natur er mer verd enn det den kan selges for.

Det er denne tenkemåten vi ser resultater av til daglig, når fri natur blir «omdisponert» med «den samfunnsøkonomiske nytten» som tungen på vektskålen. Jeg ivrer ikke for å avvise naturvitenskapen, annet enn i de tilfeller hvor den misbrukes eller kommer til kort. Et graverende eksempel som bidrar til å undergrave mulighetene for friluftsliv her i landet, er den ensidige bruken av objektivitetskriterier i konsekvensutredninger for inngrep i natur (INON-tap, antall rødlistearter, bruken av store bokstaver i angivelse av konfliktgrad, osv.). Når det gjelder praktisk anvendelse av formelbasert regnemåte i omgangen med livsfare i fri natur, har vi allerede diskutert begrensningen for værmelding i fjellet ⁽¹⁸⁾. Begrensningene kan få alvorlige følger for den som søker sikre fester for hånd og fot i stupene. I friluftsliv i den norske tradisjonen har naturkjennskapen vært grunnmønsteret for hvordan vi forholder oss til den frie naturen på en fortrolig og trygg måte, paret med et hensiktsmessig skjønn som er preget av naturvennlig handlekraft. Naturvitenskapen byr på objektiv viten som er nyttig for oss når det gjelder å påvise følger av planlagte inngrep i fri natur, til å finne ut av det økologiske fotavtrykket vårt friluftsliv fører med seg, informasjon om kosthold, (kamerat) redningsutstyr, osv. Bruker vi det norske friluftslivets tradisjonelle verdier som kjøl og ror i vår bruk av naturvitenskapen, kommer vi frem til følgende «handlingsregel»:

Husk at vår friluftslivstradisjons kjøl og ror – verdiene – er innbakt i naturkjennskapen!

Naturvitenskapen kommer til kort i omgangen med livsfarei fri natur

Naturvitenskapen kommer til kort i omgangen med livsfare i fri natur fordi kompleksiteten i mønstrene ikke alltid lar seg beskrive fullt ut med formler. Skal formelverk være til praktisk nytte, er det en grense, selv med tidens raskeste datamaskiner, for deres gyldighet. Begrensningen ligger i teorigrunnlaget og/eller i reglenes rekkevidde – jf. Albert Einsteins klare tale om logikkens begrensninger, kaosfysikeren Edward Lorenz med sommerfuglbildet og brødrene Dreyfus’ What Computers can’t do. For vår naturkjennskap er det i prinsippet ikke noen slik begrensning. Den ligger i at vi kan mangle erfaringstilfang til en velutviklet, mønstergjenkjennende tenkemåte. Manglende erfaring til å mestre krevende situasjoner i den natur vi har valgt å ferdes i, kan vi imidlertid overkomme med naturkjennskapens tilnærming.

Naturkjennskap er ryggraden i den norske friluftslivstradisjonen. Læringsprosessen for naturkjennskap går jo gjennom å gjøre seg kjent med fri natur i all dens mangfold. Så lenge vi ikke benytter oss av et arsenal av formelverk og tekniske hjelpemidler, har vi nedarvede hemninger mot å «sprenge grenser». Vi holder ganske enkelt respektfull avstand. Ferd etter evne følger av en naturlig tilbakeholdenhet hos den som er til stede under vegs – som farer várlig: Fare er ikke farlig for den som farer várlig! Kjennskapens veg til læring har også den styrke at fortroligheten gir oss den trygghet som vi trenger for å bevare sinnsroen i et knipetak. Sist, men ikke minst, gir slike naturmøter verdidannende læring. Naturmøtet med sin mestringsglede fostrer følelsen for naturverdet – den frie naturens egenverdi.

I mine 49 år som vegleder i friluftsliv, der livsfaren ofte har vært åpenbar, har skadeforebyggende tenkning hele tiden hatt en fremtredende plass i regisseringen av læring. Det begynte med den store dugnaden for sikkerhet i fjellet etter «ulykkespåsken» i 1967 og fortsatte med hensynet til dem som deltok i høgfjellsskolens kurs og seminar. Vi hadde ingen å miste i våre bestrebelser på å vinne venner for fri natur. Etter at jeg i 1970 kom med i ledelsen av NRKHs fjellrednings-tjeneste – først for redning fra skred, senere for redning på bre/i glatt og bratt lende – utvidet jeg også horisonten til å gjelde skadeforebyggende arbeid i internasjonalt perspektiv. Forutsetningene for dette arbeidet fikk jeg det året jeg «gikk i lære» som tindebestiger i Tyskland og mens jeg samlet praktisk erfaring som initiativtaker til Norges første, åpne tindegruppe. Selv om det allerede på 1950-tallet var medieomtale i beundrende vendinger av dristige/dumdristige bragder i stupene, ble det heftig imøtegått av et stort nettverk av tindebestigere i alpelandene – ved enkeltpersoner, lokale seksjoner og nasjonale organisasjoner.

Et praktisk eksempel på den alpine friluftslivstradisjonens holdning til livsfaren til fjells, fikk jeg med meg fra et 14 dagers opphold på en fjellhytte i 2500 meters høyde i Dolomittene i en forlenget påskeferie 1959. For det første drev man på den tid ikke med brattkjøring på ski før snøomvandlingen hadde nådd storkorn-stadiet og nattefrosten sørget for et solid lokk over snødekket. Kom det nysnø med vind som dannet flaksnø, var det Lawinengefahr. Den tradisjonsbundne måten å forholde seg til slik åpenbar livsfare var å sove lenge, stemme gitaren, bestille vin og synge seg gjennom et rikt repertoar av fengende sanger til høgfjellets pris. De ivrige kunne eventuelt drive det til en utflukt i nabolaget – utenfor skredutsatt lende.

Ferd etter evne-tenkningen ble imidlertid stadig mer utfordret, først i Alpene, men etter hver også her hjemme. Det hang sammen med velstandsutviklingen etter 2. verdenskrig som i løpet av 1960- og 1970-tallet førte til at folk flest i Europa fikk tilgang til utendørs fritidsaktiviteter som før bare var tilgjengelig for en liten overklasse. Som leder for den norske delegasjonen til Den internasjonale Fjellredningskommisjonen (IKAR), fulgte jeg særlig de alarmerende utslagene på statistikken for skredulykker. Med min erfaring fra det skadeforebyggende arbeidet etter en rekke store skredulykker i Norge rundt 1970, engasjerte jeg meg også aktivt i IKARs arbeid. Uten videre ettertanker drev vi dette som et klassisk folkeopplysningsarbeid i tråd med den alpine friluftslivstradisjonene og basert på skredforskningens saksfremstilling. I 1980-årenes løp merket vi imidlertid at vi ikke nådde frem på denne måten.

Våre sakkyndige råd om skredfare prellet av på et publikum som var fremmede for fjellet

De oppsøkte det som med tiden hadde blitt en vrimmel av skiheisanlegg. En stor andel av de nye vinterturistene var sprek ungdom fra byene som fort ble gode på ski. De kjedet seg snart i de preparerte nedfartene og begynte med «uttaforkjøring», eller off pist (skiing). Høg skiferdighet og manglende forståelse for underlaget – kald, lagdelt flaksnø – ble en bokstavelig talt ulykksalig blanding. Veteraner med hevet-pekefinger-kunnskap kom ingen veg med skadeforebyggende arbeid i den alpine gentleman tradisjonen: The leader does not fall – den som påtar seg ansvar, sørger for en sikkerhetsmargin etter turfølgets evne. Frustrasjonen over å mislykkes provoserte frem to nye tilnærminger: Beregn-ditt-publikum-skolen med the-human-factor-tenkning og Beregn-sannsynligheten-for-skred-skolen anført av sveitseren Werner Munter.

Selv om min tindevegleder-kollega og venn, Werner Munter, utvilsomt har bidratt til å forebygge skredulykker med sin «reduksjonsmetode», indirekte også ved hjelp av ulike varianter med opphav i andre alpeland, så har den en fundamental svakhet. Den fokuserer på det målbare – steilhet – og naturfjern regneferdighet. De naturfremmede forblir fremmede for høgfjellets storhet og for naturverdet. Human factor-skolen fokuserer, logisk nok, på studiet av den som tar beslutningen, gjennom individual- og sosialpsykologi. Så lenge denne skolen legger til grunn teorier om samvirkningen mellom vær, snø og lende i naturvitenskapelig form, har den begrenset virkning på et «gira» turfølge på en toppskavl. Denne orienteringen i det skadeforebyggende arbeidet har fortsatt et stykke igjen før deres psykologisering gir god uttelling.

Når jeg i denne boken ikke har gitt slipp på tradisjonstenkning, utsetter jeg meg jo for beskyldninger om å være museumsvokter og tilårskommen konservativ. Etter mitt syn bør eventuelle kritikere, blant dem enøyde forsvarere av modernitetens tenkning, skjelne mellom den frie naturens univers og teknikkens regime. Naturvitenskapens teoribygning er, også i prinsippet, en uferdig byggeplass og 2015-modellen av en bil er gammeldags til neste år. Fri natur – i grell kontrast til modernitetens evangelium og produkter – går aldri ut på dato.

Derfor blir ikke den alpine – og – den norske friluftslivstradisjonens tankemønster, bygget på nedarvet og i praksis flittig etterprøvd erfaring, gammeldags. Vi må imidlertid leve med at disse tankemønstrene ikke er hyllevare. De kan ikke kjøpes i form av lesestoff eller med effektivitet instrueres på kurs, men de kan utdypes av overlevert erfaring i bokform og av vegledning i friluftsliv som ikke er over når kurset er over.

Naturvitenskapen kommer til kort i omgangen med livsfare i fri natur fordi den fratar vikeligheten innholdet og abstraherer livsfare til risiko – som er lik: Muligheten for at noe går galt (x) Hvor galt det kan gå.

Det er ikke rart at det går galt da. Når to så usikre tallstørrelser multipliseres med hverandre, ender vi opp med et tall som gir en farlig illusjon av sikkerhet. I modernitetens samfunn har virkelighetsorientering ikke gått ut på dato: Å ferdes på respektfull avstand fra livsfaren, slik at våre nedarvede talenter kommer til sin rett. Ved slik å samle naturkjennskap blir vi fortrolig med fri natur og váre for livsfaren. Naturmøtet vekker vår evne til undring, skjerper vår oppmerksomhet og utløser mestringsglede gjennom kroppslig utfoldelse og læring, men også ved gjenkjenning. Vår hjernes belønningshormon – dopamin – er fra tidenes morgen den motiverende drivkraften bak vår vilje til å lære. Vår glede over å ferdes i fri natur kan derfor bli berusende. Vi kan bli så oppstemte at vi mister sansen for virkeligheten og følgene av hva vi begir oss ut på. I dag vet vi, takket være studier av hvordan vår hjerne virker, at å utfordre livsfaren også utløser budbringerstoffet dopamin. Det kan gi rustilstander som er i slekt med og i styrke sammenlignbar med forelskelse. Her er vi forøvrig også ved forklaringen på den virkemåten dopingmidler har, og et eksempel på hvordan modernitetens mennesker misbruker vårt naturgitte belønningssystem.

Skal vi kunne forebygge alvorlige ulykker i møte med livsfaren i fri natur, må vi gjøre oss nytte av denne innsikten. De alvorlige ulykkene rammer alt for ofte dem som har mye erfaring. De har gjort samme erfaring mange ganger uten å ha brydd seg om å skjønne hva de har vært med på. I den tro at det var kyndigheten som gjorde at det alltid gikk bra, gjorde de samme feil om igjen og om igjen – i dopaminruset tilstand med tilsvarende nedsatt sans for virkeligheten – et skjebnesvangert valg. En dag smalt det – som det gjør i russisk rulett. Fridtjof Nansen advarte mot denne Herr Uansvarlig i sin tale om eventyrlyst, og slo fast at bare grundige forberedelser hjelper. Siden Nansen holdt sin tale i 1921, 33 år etter Grønlandsferden (!), har vi lært at vi i begeistringens øyeblikk havner i Herr Uansvarligs rolle, dersom vi ikke fra de første, vaklende skritt i møte med livsfaren, øver inn gode vaner. Som nykommere finner vi de gode vanene i mønstrene for den tradisjonen for ferd i natur som vi begir oss inn på. Etter som vi samler egen erfaring, modner våre forutsetninger for å bestemme hvor grensene går for vår ferd etter evne. Det handler om å disiplinere sin underbevisste tenking, slik at vi gjør våkne vegvalg – selv i dopaminrus. Grunnvollen for våre gode vaner er sikkerhetsmarginen. Det er altså ikke en tvangstrøye, men basert på vårt velutviklede og derfor ubestikkelige skjønn.

Naturvitenskapen kommer til kort i forsvaret av fri natur

Historien om «de hvite kull» – utbyggingen av den norske fjellheimens mange vassdrag – er talende eksempel på hvordan kvantifiserende kilowatt og pengeverdi overkjørte kvalitet og den frie naturens egenverdi. En bevegelse med opphav i fjellets friluftsliv fikk i løpet av 1970-årene folket med på at vi hadde ofret mer enn nok. Etter hvert som klimakrisen har antatt så alvorlige dimensjoner at våre politikere reagerer, er vi imidlertid igjen i gang med å sette arvegodset over styr for produksjon av mer strøm. Fordi alle medlemslandene i EU nå etter hvert har skjønt at produksjon av «fornybar strøm» er en del av løsningen, skal annerledeslandet Norge, med veldokumentert overproduksjon av strøm, også vise hvor dyktige vi er. Igjen er det fra friluftslivets rekker forsvarerne av fri natur mot vindkraft på land fremstår.

Det avgjørende kunstgrepet som våre politikere har tatt i bruk mens naturens venner ante fred og ingen fare etter at de store vannkraftutbygningenes tid var forbi i 1980-årene, var å perfeksjonere konsesjonsbehandlingen ved hjelp av objektivitet med Naturmangfoldsloven. Det høres umiddelbart ut som et rimelig og selvfølgelig krav at demokratiske beslutningsprosesser skal renses for synsing, fordomsfull tenkning, særinteresser og nostalgi (Wikipedia: Betegnelse for en medisinsk diagnose fra 1600-tallet som beskriver «den smerten et sykt menneske føler fordi det ikke er i hjemlandet sitt eller frykter aldri mer å få se det igjen.»).

Men – og det er et stor men her: Objektivitet er varedeklarasjonen for den naturvitenskapelige metode. Det vil si at kun det målbare tillegges gyldighet – kvantifisering – mens kvalitet underkjennes, eller betraktes som mindreverdig. Fri natur berøves på denne måten sine former og farger. Kvaliteter avfeies av pionerene for denne formen for vitenskap, Descartes og Locke, som «sekundære sansekvaliteter» som «ikke er egenskaper ved tingene, men bare eksisterer subjektivt for, eller i menneskets bevissthet» ⁽²⁹⁾.

Dette er en effektiv hersketeknikk. Når kvaliteter defineres ut, defineres alle andre verdier enn sjeldenhetsverdi – les markedsverdi – ut, og vi står igjen kun med pengeverdien av landskap med myldrende mangfold. Lederen for den seksjonen i NVE som behandler søknader om konsesjoner for vindkraftanlegg kunne, typisk nok, på gjentatte spørsmål under Naturfilosofisk seminar den 9. mai 2012 ikke komme på ett tilfelle, hvor hensynet til fri natur hadde vært avgjørende for avslag. Vi har sett få tegn til bedring i ettertid.

Vi som forsvarer fri natur finner ikke bare hold for vårt virke i dypt forankrede innslag i vår kultur i form av en levende friluftslivstradisjon og friluftslivspolitikk, men også hos fremragende forskere innen humaniora – og naturvitenskap. Vi kan dertil glede oss over å ha den fremste blant likemenn i den teoretiske fysikken – den mest prestisjefylte disiplinen innen objektivitetsbasert vitenskap – Albert Einstein, på vår side. Han skriver i sitt livsfilosofiske «testament» at uten «erfaring gjort med innlevelse» – enemerkene for subjektivitet – er naturens hemmeligheter utenfor rekkevidde ⁽¹²⁾. I tråd med Einsteins livserfaring er det altså dypt udemokratisk å definere ut uttrykk for vår hengivenhet for fri natur som mindreverdige i konsekvensutredninger og beslutningsprosesser for energiproduksjon.

Professor ved UiO/TIK , Kristin Asdal, har i boken Politikkens natur – Naturens politikk ⁽³⁰⁾ gitt oss en detaljert beskrivelse av hvordan naturvern i den politiske prosessen i 1970-årene ble redusert til miljøvern (norsk for environment – bokstavelig talt «det som er rundt oss»), hvordan vår fornemmelse for naturens form og farge ble redusert til kjemiske analyseverdier og hvordan grenseverdiene for forurensning endte i et politisk oppgjør om hvor mye utbyggerinteressene er villig til å bidra med av kostnader for «avbøtende» tiltak. Når det gjelder konsekvensen av vind- og vannkraftanlegg, er det ikke mengde utslipp det står om – selv om det økologiske fotavtrykket tilsier at det også må komme med. I hardkjøret for denne «grønnkraften» råder abstraksjon grunnen i konsekvensutredningene med kvantifisering av biodiversitet, antall truede rødlistearter på ulike trinn og INON-arealer i kvadratkilometer som prosent av forekomsten fylkesvis, regionalt eller nasjonalt, konfliktkategori (A til E), m.v. På den måten blir det sjeldenhetsverdien som teller – ikke egenverdien.

Professor Christian Norberg-Schulz er høyt ansett verden over for sin arkitekturfilosofi. Om å bo sier han: Å bo er å være venn med stedet. Han forklarer moderne menneskers fremmedgjøring fra fri natur med at vi har blitt hjernevasket med abstraksjon fra barnehagen av. Norberg-Schulz anskueliggjør sitt syn ved å oppfordre oss til å slå opp ordet vann i et leksikon. Hva er det første vi støter på som forklaring på noe så mangfoldig som vann? Jo, det er formelen H2O – fulgt av tallangivelser for kokepunkt, frysepunkt, osv. (internett med Wikipedia er ikke noe unntak!) ⁽³¹⁾. Arne Næss kom i fremskreden alder i arbeidet med sin dypøkologi/økosofi om at alt henger sammen fram til den samme oppfatningen som Norberg-Schulz. Næss formulerte seg, slik:

Næss som de første tiår av sitt filosofiske virke, var preget av sine studier av logisk empirisme i 1930-årenes Wien, kom i sitt 85-ende år til at «nu har jeg blitt så gammel at jeg må snakke om det viktigste i livet: Følelser». Lar vi kravet om objektivitet råde, stenger vi oss ute fra det fargerike fellesskap som sansene våre åpner for i møte med den natur som får utfolde sine rytmer fritt – årsrytmer, døgnrytmer, vekstrytmer. Professoren hadde gjennom sitt mangeårige tindefriluftsliv egentlig for lengst avslørt sin hengivenhet for fri natur – sitt vennskap med stedet – mest legendarisk er vel hans følelsesmessige tilknytning til naturen rundt Tvergastein-hytta som ligger høyt oppe under Hallingskarvet 34.

Naturvern er uttrykk for vennskap med stedet. Storting og regjering må nå bringe konsesjonslovgivningen i overensstemmelse med det norske folks verdsetting av fri natur – og en friluftslivspolitikk som det er tverrpolitisk enighet om. Dette kravet kan hjemles i vedtaket om en ny § 112 i Grunnloven, der det i 3. ledd heter at borgernes – sitat – rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd. Det må nå være en prioritert arbeidsoppgave som alle lokale forsvarere av fri natur og vårt folkekjære friluftsliv må stå på for.

«For meg finnes det bare én mer tiltalende måte å ferdes på enn med hest: Vandring til fots», skrev Jean Jacques Rousseau (1712–1778) i Kunsten å vandre. Hans begeistring for vandring åpnet for besøk i Alpenes uveisomme daler. Her ble han kjent med fjellfolk som hadde valgt å leve avskjermet fra 1700-tallets industrialisering i Europas storbyer. Inspirert av møtet med naturnær kultur spredte han budskapet om de edle ville og deres dannelse gjennom et liv i fri natur.

Tidens unge europeiske kunstnere ble grepet av budskapet. De skildret på en så fengende måte det storslagne fjellandskapet og den naturvennlige livsstilen i bilder, toner og tekster at den nye europeiske overklassen som hadde tjent seg rike på brutal utnyttelse av fri natur, dro til høylandet – på tysk Oberland – for å se med egne øyne. De fikk syn for sagn.

Snart ble vandring i fjelltraktene mer enn en måte å ferdes på. Det ble en ny form for dannelsesreise gjennom iakttakelse av fri natur i mesterlære hos de edle ville. Rousseau åpnet for det som snart skulle bli en bevegelse av det som på henholdsvis tysk, engelsk og fransk ble kalt Bergsteiger, mountaineers og alpinistes. Medlemmene av denne raskt voksende bevegelsen ble etter hvert kjent under fellesbetegnelsen tourist – bokstavelig talt «de som dro rundt». Den Norske Turistforening, stiftet 1868, var av de første organisasjonene som gjorde vandring til mer enn en ferdselsform – de gjorde vandring til et naturmøte.

Takket være den amerikanske filosofen Ralph Waldo Emerson – som gjestet Europa i 1833 – nådde Rousseaus budskap tidlig den nye verden. Forfatteren Henry David Thoreau (1818–1864) kom som ung mann tidlig inn i kretsen rundt Emerson og ble gjennom ham inspirert av Rousseaus tanker. Han ble grepet av vandring som naturmøte og bekreftelse for den frie naturens egenverd. I sitt essay «Walking», som først kom på trykk i juniutgaven av Atlantic Monthly i 1862, utdypet han mulighetene som ligger i vandringens kunst. Thoreau gikk imidlertid lenger enn Rousseaus inspirasjon til forståelse av den frie naturens egenverd. I 1853 ga han ut beretningen om sine praktiske forsøk på å leve naturvennlig ved innsjøen Walden nær Concord i Massachusetts – Livet i skogene.

I boken, hvis originaltittel var Walden, tar han Rousseaus tankevandringer til forståelse av naturens egenverdi videre, til en måte å utløse vilje og evne til et naturvennlig levesett. Ett hundre år senere kom boken endelig på norsk – for øvrig den første «voksenboken» jeg kjøpte for penger jeg selv hadde tjent. I essayet «Walking» fra 1863 setter Thoreau sine erfaringer fra et rikt liv med enkle midler etter årene ved Walden på trykk for første gang i kortfattede vendinger: «In Wildness is the preservation of the world».

Innledningsvis i denne boken om friluftsliv som dannelsesreise kom det frem at vårt arbeid i Norge med friluftsliv i den norske tradisjonen – som en veg til endring med glede i et samfunn der både naturverdet og menneskeverdet er alvorlig truet – hadde sin opprinnelse i øko-filosofisk tenkning ^(8)(9)(22). Forankringen av verdiorienteringen for bruken av naturvitenskapen økologi hentet vi i 1966 under Stetind med professor Arne Næss’ hjelp fra Spinozas Etikken. Gjennom utforskning av den norske friluftslivstradisjonens røtter kom det imidlertid senere frem at det er en idéhistorisk sammenheng mellom Spinozas, Goethes, Rousseaus og Thoreaus tenkning: Fri natur har egenverd akkurat som mennesket. Derfor må vår naturforståelse favne videre enn naturvitenskapens begrensende og reduksjonistiske objektivitet. Spinozas subjektivet som vi finner igjen i Goethes naturiakttakelse, og som Rousseau legger til grunn for tankegangen som utløste 1800-tallets protestbevegelse mot naturvitenskapen etter Descartes, har på ingen måte gått ut på dato. «Of all the philosophers of the seventeen t h century, perhaps none have more relevance today than Spinoza», heter det i Stanford Encyclopedia of Philosophy ⁽³²⁾.

Likevel er det i dag mest nærliggende for oss å forankre verdiorienteringen for arbeidet med friluftslivet som dannelsesreise og veg til et liv i lage i livsforståelsen til 1800-tallets protestbevegelse mot en tankegang som «fratar virkeligheten innholdet» som Arne Næss uttrykte det. Den første blant likemenn i den instrumentelle tenkemåte, den teoretiske fysikeren Albert Einstein, fremholder subjektivitetens gyldighet for forståelsen av natur med en kraftsalve:

I møte med fri natur, kan vår naturkjennskap vokse seg sterk med årene og åpne for et forpliktende vennskap, og dannelsen av slik naturforståelse er en allfarveg til naturvennlighet.

Faaar Vel!